Fenja og Menja

Fenja og Menja ønsker godt nytt år!

2012-01-04T00:54:00.000-08:00

Med kuhorn og fløyte av sauebein spiller vi en fanfare for det nye, fine året 2012 - og gleder oss veldig til å vandre rundt fra sted til sted med forestillingen vår i år også.

I år er det barna i Oslo som først får besøk av oss. I hele mars reiser vi fra skole til skole i hovedstaden. Akkurat når vi er hvor, kan du lese om du klikker på "Spilleplanen til Fenja og Menja" her på denne siden.

Når vinteren er over gleder vi oss til å besøke flere vikingmarkeder. Allerede nå vet vi at vi skal til Yddir Vikinglag sitt marked i Hemnes i Aurskog Høland i juni, at vi skal til Stiklestad under Olsokdagene i juli og til Lofotr Vikingfestival på Vestvågøy i Lofoten i august.

Vi ses!

Hilsen fra Fenja og Menja

P.S: Takk til Christine Heim som tok det flotte vinterbildet av oss !

Asker kulturskole

2011-11-28T23:45:00.000-08:00

De to siste dagene på vår lille skolesekk-turne i Asker var vi slettes ikke på vanlige barneskoler!
- Hvafornoe? Skal vi ikke rundt på barneskolene? Menja ble ganske overrasket da jeg fortalte henne det.

Men det hadde sin naturlige forklaring. I Asker kommune har de en kjempeflott kulturskole, som ligger på en gammel gård i Asker sentrum. I låven har de et fint scenerom, og dette fikk vi låne. Der spilte vi fire forestillinger.

Elevene kom fra fem barneskoler:
Bondi, Hagaløkka, Rønningen, Steinerskolen og Montessoriskolen. Noen hadde gått langt for å komme og se oss, så det var nok godt å sette seg på det fine tregulvet i låven og høre om Grottekverna, Ginnungagapet, Audhumla, Odin, Heimdal, Tor med Hammeren, Loke, Frøya, Idunn,Ymer, Fenrisulven, dvergesmeden og Tyr. Takk til dere alle som kom og hørte - dere var et flott publikum!!

Her ser dere Gro. Det er hun som er sjefen for den kulturelle skolesekken i Asker. Og siden vi ikke spilte forestilling på barneskoler og dermed ikke fikk hjelp av verken kulturkontakter eller kulturverter, så gjorde Gro så godt hun kunne med å hjelpe oss. Her står hun med en feiekost i hånda. Det ble noen korn på gulvet etter oss på kulturskolen også, ja. Takk for all hjelpen, Gro!

Turneen vår i Asker startet med ganske grått og trist vær, men de siste dagene var det heldigvis sol da vi kom ut etter forestillingene. Da så vi hvor vakkert det er i Asker.... Her er låven vi spilte teater i. Ikke så lett å se utenpå, at dette er et kulturhus og ikke en vanlig låve, er det vel? Men barna i Asker vet det nok alle sammen, for det skjer mye spennende inni den låven.

Da vi skulle reise hjem siste dagen, så vi noe vi ikke hadde sett før denne høsten. Jeg ble veldig glad da jeg så det. IS! Frosten hadde satt sine spor. Endelig et lite tegn på at vinteren nærmer seg. Menja liker at det ikke er blitt snø ennå, men jeg går og lengter etter vinteren. Nå er den heldigvis rett rundt hjørnet!

Bondi, Montesorri og Steinerskolen i Skogheimsherad

2011-11-28T09:24:00.000-08:00

Bondi kommer fra buandi og vin som betyr "beitemark hvor noen bor". Det er tolv sånne beitemarkgårder som slutter på vin i Asker. På den gamle Bondigården bodde det nok folk lenge før vikingtiden, kanskje allerede i bronsealderen. Det er funnet en jernøse til å smelte metall i der, og den gamle oldtidsveien til Røyken gikk gjennom gården. Ved veien er det tolv gravrøyser fra jernalderen og bronsealderen.

Steinerskolen ligger på den eldgamle Nesgården som ble ryddet lenge før vikingtiden. Nesgården lå på et nes og er kanskje en av de aller eldste gårdene i Asker. På Nes er det funnet to steinøkser, en spenne av bronse og to store graver fra vikingtiden med vikingsverd i. Nesgården hadde saltkokeri på Holmen.

Montesorriskolen ligger i Vollen. Før het Vollen Naustvollen og var småbruk under Gilslegården. Gisle er også en vin-gård. Gislvin betyr visst "beitemark med mye sol". På Gisle er det funnet 21 gravhauger og 12 gravrøyser. I Vollen var det også saltkokeri for Gisle og flere andre gårder.

Det ble kokt - eller sydet - mye salt i Asker i vikingtiden. Å syde salt kommer fra det gammelnorske ordet for å koke: å sjoda. Vikingene drev med sildefiske og både silda, annen fisk og kjøtt trengte salt for ikke å råtne.

Steder som heter noe med bu betyr at det var en saltbu og saltkoking der. Holmen het Holmsbudir. Hval og Leangens bu het Eldabudir. I Bærum var det saltbu på Sarbuvollen og Fornebu.

Langs stranda i Asker var det mange slike saltbuer. I buene var det tørr ved og store, flate panner av jern. Pannene ble fyllt med sjøvann som kokte og kokte og kokte helt til alt vannet var fordampet og bare saltet lå igjen. Det trengtes masse ved til saltsydingen.

Om vinteren lot de vannet fryse. Det vannet som var igjen under isen hadde mye mer salt i seg og trengte ikke å kokes så lenge.

Salt var noe alle trengte. Men det var ikke så lett å få tak for folk i innlandsbygdene. Salt var en god handelsvare og byttemiddel for andre varer.

I vikingtiden het Asker Skogheimsherad. Navnet kommer fra gården Skogheimr som betyr skoggården. Et herad var en bygd som ble styrt av en herse. Så nå vet vi hvor uttrykket "å herse med folk" kommer fra.

Nå for tiden kalles Skoggården for Skaugum. Forbi gården gikk det flere eldgamle veier. Det er funnet ting fra både steinalderen og jernalderen, mange gravhauger, og rydningsrøyser hvor det har bodd folk i gammel tid. I nærheten ligger tre bygdeborger, Djupedalsåsen, Vindkovan og Skaugumsåsen. Der kunne bygdefolket gjemme seg og forsvare seg for flokker av fiendefolk som kom inn i landet tidlig i jernalderen.

Det sies at det bodde en kjempe på Skogheimsgården. Tåbe Skauom het han og var en gretten gubbe. Han og Dreng Drengsrud på Drengsrudgården kranglet fælt om hvor grensen mellom gårdene deres skulle gå.

Dreng var kjempesterk. Han kunne løfte digre steinblokker så lett som de var småstein og ble kalt Drengsrudkjempa. For å løse problemet bestemte de at de skulle kaste noen digre steineblokker fra Drengsrud mot Skaugum. Den steinblokken som landet lengst unna skulle markere grensen mellom dem.

Hvor den steinen landet vet ikke jeg. Men den ligger der visst den dag i dag. Det sies også at Tåbe druknet i en myr som heter Tåbemyr. Deromkring spøker det har jeg hørt ...

Bilder: Bronsealderen fra skolehistorie.com. Saltsyding: Olaus Magnus' "De nordiske folkenes historie" 1555. Sild i tønne er fotografert av A. B. Wilse via Norges Fiskerimuseum. Silda er lånt fra Store norske leksikon. Skaugumsåsen fra wikimedia commons og trollet er Th. Kittelsen sitt.

Hagaløkka, Rønningen og Asker-gårdene

2011-11-28T09:22:00.001-08:00

Det var nok ikke folk på Hagaløkka i vikingtiden. Ikke på Rønningen heller. Rønningen betyr rydningen. En rydning er en rydningsgård. Mange rydningsgårder ble ryddet i middelalderen etter svartedauden. Gårder som ender på rud er rydningsgårder. De ble ofte ryddet på dårlig jord på større gårder eller kanskje langt til skogs. Rønningen var kanskje en liten rydningsplass under Borgen-gården?

Hagaløkka var husmannsplass under Fusdalgården, kanskje på ved en havnehage? Husmannsplasser begynte å bli vanlig mot slutten av middelalderen, 500 år etter vikingtiden. En husmann leide jord på en stor gård. Ofte var det dårlig jord. Som betaling måtte han arbeide på gården. I tillegg dyrket han den jorda han leide og hadde kanskje noen få kuer og sauer. Ofte eide han huset han bodde i. Hvis han fant et bedre sted å bo og arbeide, tok han med seg tømmerstokkene huset var bygget av og satte opp huset på den nye plassen.

Det er mange slike små rydningsbruk og husmannsplasser i Asker. Det var også strandsittere som bodde ved sjøen. De leide bare huset de bodde i og drev med fiske istedenfor å dyrke jorda, i tillegg til å arbeide for bonden på storgården.

På husmannsplasser og rydningsplasser bodde det mest fattigfolk. Ofte var det store familier med mange barn og kanskje bare en ku. Ofte gikk ongene sultne. Ofte med dårlige klær og uten sko. Ofte var det bark i brødet og måsa i grauten. Det var nok en sånn liten plass Askeladden kom fra. Det var der han satt og rotet i asken og lengtet til noe bedre, kanskje til en storgård eller til Soria Moria slott.

Østre og Vestre Asker var storgårder. De ble ryddet lenge før vikingtiden og lå nesten som en landsby eller en liten kongsgård på høyden under Skaugumsåsen, med utsikt over bygda, med flate, fruktbare jorder, med store skoger, mange husdyr og gårdsfolk og husmannsplasser.

Askergårdene var sentrum i bygda allerede for tusen år siden. Gjennom gårdene gikk eldgamle allfarveier, like ved lå store gravhauger. Kanskje var det offersted for de gamle gudene der hvor det senere ble kirke. Kanskje det var en sånn storgård som Østre Asker Askeladden tenkte på når han drømte om prinsessen og halve kongeriket.

Asker-gårdene har navn etter asketreet, vikingenes verdenstre Yggdrasil. Det var nok mye ask i Asker da gårdene ble ryddet i jernalderen - akkurat som nå.

I Askers kommunevåpen er det askekaller. En askekall er et asketre som er styvet. Stammen ble kuttet av i 2-3 meter høy. De nye kvistene som vokste ut i toppen ble skåret av og gitt til kuer og sauer og geiter som vinterfor. Styving var nødvendig, særlig for fattigfolk på små husmannsplasser og rydningsbruk med lite og dårlig jord. Her og her har vi skrevet litt mer om Asker og ask og her er litt om styving.

Kanskje den aller første mannen Ask var en askekall - en sånn styvet askestamme med tynne greiner i toppen? Da var det ikke rart at Odin og brødrene hans Vilje og Ve fant på å lage en mann av den?

Jeg lurer på om ikke Askeladden kan være oppkalt etter Ask? Forresten - først het han jo ikke Askeladden, men Oskefisen. Per og Pål ble kalt Nyvil og Pøk.

Oskefisen betyr "ein som sit og fis i oska"- en som fiser eller blåser i asken. For han satt jo alltid og rotet i peisen og grov i asken og blåste på ilden, Askeladden.

Men i 1841, da Asbjørnsen og Moes folkeeventyr om Askeladden første gang ble trykket i bøker, da var det skrekkelig uhøflig å si "fis", så da ble Oskefisen til Askeladden. Uansett hva han het, så drømte han om prinsessa og halve kongeriket. Og sloss med troll!

Mer om husmannsvesenet kan du lese her og her og her.

Bilder: Rydningesplassen Kampen i Bærum via Bærum bibliotek.
Husmannsplass i Oppdal via Norsk folkemuseums side om husmannsplasser i Norge.
Soria Moria slott, Th. Kittelsen 1900.
Askers kommunevåpen.
Askekall: Fenja.
Askeladden som kappåt med trollet, Th. Kittelsen.

Vettre skole

2011-11-27T12:08:00.000-08:00

Det var ganske mørkt da vi kom til Vettre skole. Se bare på bildet. Det var så mørkt at det ikke er lett å se at barna på bildet slett ikke er ekte barn som står og ser på skolen sin, men faktisk bare noen statuer.

Men de var veldig fine. Det var både jeg og Menja enige om da vi kom til Vettre.

På Vettre er de nok glade i å ha vakre ting rundt seg. Da vi kom inn i gymsalen så jeg denne muntre sommerfuglen på sceneteppet. Se så fine farger:

En av kulturvertene fortalte oss av sommerfuglen faktisk var logoen til Vettre skole. Det var en flott logo!

Veronika kulturkontakt og kulturvertene Ole, Amalie, Vibeke, Johannes, Henrik, Martin, Nora og Albert hjalp oss med alt vi trengte hjelp til. Tusen takk, alle sammen! Vi la spesielt merke til at dere tok så godt hensyn til oss, dere var så rolige og lavmælte og sørget for at vi fikk god ro til å forberede oss. Det satte vi stor pris på. Dessuten ble vi temmelig overrasket da vi var ferdig med våre to forestillinger, for se hva vi fikk:

Tulipaner! En bukett til hver. - Det har vi faktisk aldri fått på noen skole før, sa Menja og jeg glade til hverandre da vi pakket sammen på slutten av dagen.

Som alle vet, så svarer Grottekverna vår bare på 3 spørsmål av gangen. Akkurat på Vettre skole var dette ekstra ergerlig. Vi skulle så gjerne ha fått svar på flere spørsmål. Selvsagt ville vi gjerne vite hvor lenge Fenris måtte sitte med sverdet i munnen sin. Og på Vettre kom det en jente fra publikum og spurte oss et annet spørsmål også: Hvor gammel er jorda? DET er et stort spørsmål, et ekte Grottespørsmål. Ikke sant?

Takk for latter, applaus, hjelp, tulipaner og glupe spørsmål - vi kommer gjerne tilbake til dere, Vettre skole!

Nesøya skole

2011-11-27T11:46:00.000-08:00

Brune blader, brun skole... Nesøya skole en dag sent i november...

Inspektøren låste opp for oss, og så kom det hjelpere på løpende bånd som alle sørget for at vi fikk den hjelpen vi trengte.

- Så mange snille mennesker på en gang! Menja og jeg var overveldet. Kulturkontaktene Grete og Randi, og kulturvertene Henriette, Natalie, Maria og Nora gjorde det de kunne for at vi skulle ha det bra mens vi var på skolen.
Her har Henriette tatt bilde av oss mellom de to forestillingene. Vi hadde laget oss en liten "hule" i et materialrom på siden av gymsalen, og som dere ser, så hadde vi det riktig så trivelig.

Vi tror elevene som møtte oss også hadde det fint. De var både lattermilde og modige, det var ikke redd for Ymer engang! Og så var det heldige som hadde så modige lærere som Ståle og Michaela, som sporty stilte opp og la hånda si i Fenrisulvens gap når Menja ikke turte likevel....

På Nesøya la vi merke til at kulturvertene gjorde noe lurt før forestillingen: De gikk rundt i klassene rett før elevene skulle møte oss, og fortalte dem litt om hva som ventet dem i gymsalen. På den måten var alle godt forberedt på at vi skulle ta dem tilbake til vikingenes mystiske verden . - Det hadde egentlig vært lurt å gjøre på alle skoler, sa Menja etterpå, - det skal vi jammen si fra til andre om også!

Så takk for tipset - og for en fin dag på Nesøya skole!

Vettre på enga ved sjøen

2011-11-23T12:53:00.000-08:00

Vettre skole ligger på gamle Vettre gård. Den gården har ligget der lenge!

Vettre-navnet kan komme av ordet vé fra som betyr hellig sted. Ikke så langt unna Vettre, på Konglungen, er det funnet både gravrøyser og gravhauger. Konglungen kommer av kuml som betyr gravhaug og ungr som betyr vik.

Men navnet kan også komme av vatr som betyr vann og vin som betyr beitemark eller eng - altså "gården ved sjøen". I Asker er det tolv gårder med -vin i slutten av navnet. Vingårdene ble ryddet lenge før vikingtiden, kanskje en gang tidlig i jernalderen. Men det kan godt ha bodd folk på Vettre i mange tusen år, helt fra steinalderen, for det er funnet flere steinalderboplasser i nærheten!

Vikingbonden som bodde på Vettre for rundt tusen år siden dyrket både bygg og havre, bønner, løk, lin og urter og brennesle som ble brukt til klær. Arbeidet gikk lettere enn før. For bonden hadde redskaper av jern som var mye bedre enn de gamle redskapene av tre og stein: hakke og spade med jernbeslag og hammer, ljå, kniver og økser, gryter, fiskekroker og sauesakser av jern!

Han skar kornet med jernsigd og jødslet godt. Og hvis han hadde vært på vikingtokt i England så hadde han kanskje lært å bruke plog med jernbeslag som både pløyde og vendte jorda.

På gården var det både hest og ku, griser, sauer, geiter og høner. De bodde i den ene enden av langhuset mens folkene på gården bodde i den andre. Om vinteren fikk dyra ofte blader og greiner fra løvtrær som bonden skar med orv og lauvkniv av jern. Om sommeren dro de til seters for å gjøre seg fete og spise friskt grønt gress. Det var nok godt å leve på Vettre i vikingtiden.

Bilder: Skoleplansjen fra yngre jernalder fra skolehistorie.com.
Plogen er fra et gammelt engelsk manuskript og frimerkene fra Færøyene, via wikimedia commons.

Nesøya - øya utenfor Nes

2011-11-23T08:29:00.001-08:00

Nesøya er den øya som ligger utenfor Nes-gården. Nesgården kan være eldgammel. Gårder med sånne korte naturnavn som Nes, kan være bortimot 3000 år gamle, kanskje ryddet allerede i bronsealderen. På Nes er det funnet to steinøkser, en bronsespenne og to graver fra vikingtiden. I den ene var det et sverd.

Gården på Nesøya ble kanskje ryddet en gang i jernalderen og lå nok først under Nesgården. På Nesøya var det trygt å bo, det lett å beskytte seg mot fiender med vann på alle kanter. For 1000 år siden sto havet 5 meter høyere enn i dag og da var det en god havn der Storengjordet er nå, hvor vikingskipene lett kunne trekkes på land. Nesøya kan nok ha vært et fint sted for en vikinghøvding.

Men det var først etter vikingtiden, i middelalderen, at Nesøyagården var virkelig stor og mektig. Da bodde det mange generasjoner av noble herrer og fornemme fruer der - riddere og væpnere, junkere, riksråder, sysselmenn, høvedsmenn, lensherrer og danske adelsmenn. Det var nok litt av en tid på Nesøya, med hester og rustninger og våpenskjold og kanskje en borg!

Den første vi vet om som eide gården var ridder Guttorm Eiriksson. En stund var det fru Gudrun Håkonsdatter. Hun var gift med Erlend Eindridesson og så med Jon Svalesson Smør som også hadde eiendom. På den måten ble Nesøya stadig rikere.

På slutten av 1400-tallet giftet Gudruns datter Sigrid seg med ridder Bo Flemming. Han slo sine egne eiendommer og Sigrids sammen og gjorde Nesøen setegård til hovedsete for Nesøgodset, det største godset i hele det sønnenfjellske Norge. Det eide over 100 gårder og gårdsparter i Asker, Bærum Lier og Eiker og strakte seg fra Høvik til Drammen.

Da Rosenkranz-slekten giftet seg med Flemmingslekten ble Nesøgodset enda mektigere. Den siste eieren som bodde på øya var Otte Rosenkrantz, høvedsmann på Akershus.

Men den rikeste av alle eierne var nok sønnen hans Erik, lensherre på Bergenhus på 1500-tallet og en av Norges aller største godseiere gjennom tidene. Det var han som fikk bygd Rosenkrantztårnet i Bergen.

Bilder: Vikingskipet er fra Historical Tales Charles Morris Prosjekt Gutenber.De to ridderne fra omkring 1300 som turnerer med fornemme damer som tilskuere: Codex Manesse. Ridderen med våpenskjold: Wappen der Herren von Eptingen. Damen fra ca 1250: Maciejowski-bibele, alle via wikimedia commons. Erik Rosenkrantz herfra.

Jansløkka skole på jordet til Jan

2011-11-21T06:24:00.000-08:00

Jansløkka skole har visst fått navnet sitt fordi den ble bygget på jordet eller løkka til en som het Jan. Hvem Jan var for en kar vet ikke jeg, men han var kanskje husmann på prestegården Røyrin. Det var ihvertfall prestegården som eide jordet til Jan. Jansløkka er forresten Askers eldste skole, åpnet mandag 2. september 1844.

Røyrin eller Røyrvin kommer av røyr som kan bety røys og vin som betyr beitemark. Både på gården, rundt skolen og ved Asker kirke er det flere store gravhauger fra jernalderen, mer enn 1000 år gamle.

Kanskje Røyrin var et sted hvor folk ofret til de gamle vikinggudene? Kanskje til Tor med hammeren, for å hjelpe ham i kampen mot de fæle jotnene? Og så ble den nye kirken bygget på det gamle kultstedet, på den tiden da Olav Digre for omkring i landet og truet folk til å ta den nye troen. Olav Digre var han som fikk navnet Olav den Hellige.

Det sies at det er en skatt nedgravd i en av haugene ved skolen. Det var en kveld på 1830-tallet at presten på Røyrin satte gårdsfolkene sine i gang med å grave i en av haugene for å lete etter skatten. Plutselig så de et merkelig lys over prestegården, det så nesten ut som den sto i brann! De løp til prestegården for å slukke, men der var alt i orden. De fortsatte å grave - men da så de det samme underlige lyset over presttegården. Etter det var det ingen som turte å grave mer og det ble bestemt at gravhaugene skulle få ligge i fred.

Tenk om det ligger en vikingskatt der enda! Tenk om det er en stor skatt der, sånn som vikingskatten i Jorvik - eller York som det heter nå til dags. Det hadde vært noe det, å finne en vikingskatt nesten på skolegården!

Bilder: Gravhaugene ved Jansløkka er fra det utmerkede Arild Hauges runer.
Tor som slåss mot jotnene, malt av Mårten Eskil Winge, 1872.
Vikingskatten i Jorvik er herfra.

Jansløkka

2011-09-18T02:21:00.000-07:00

Grå novemberhimmel og bladløse trær møtte oss den morgenen Menja og jeg kom til Jansløkka skole. Men det var slett ikke dystert. Det lyste varmt i vinduene til "gamleskolen", og inne ble vi godt motatt av de blide kulturvertene Marcus, Oscar, Åse, Emma og Marcy og Vetle og kulturkontakten Åshild .

- Så hyggelig det er å være på turne igjen, smilte Menja da vi hadde fått rigget opp tingene våre, kulturvertene hadde satt fram matter, benker og stoler og vi satt og koste oss med litt kaffe og te før våre to forestillinger. Og jeg var enig. Dette var livet!

Det hadde gått et par måneder siden siste gang vi spilte forestillingen vår, så vi både gruet og gledet oss. Når det har gått lenge mellom forestillingene, er vi alltid redde for om vi har glemt noe hjemme. Tenk om vi hadde glemt Grotte-kverna vår? Eller Audhumla? Eller Fenris, eller ... Egentlig er alle tingene viktige for at forestillingen skal bli akkurat sånn som vi har planlagt. Heldigvis hadde vi husket alt.

Forestillingene gikk som de skulle, og vi kom i mål denne første dagen på turneen vår, bokstavelig talt. For se hva vi så på asfalten i skolegården på Jansløkka da vi kjørte vår vei på slutten av dagen:

Der var vi i mål, ja!!! Takk for oss, Jansløkka....

Nygård skole

2011-09-17T04:19:00.000-07:00

- Se så vakkert det er her! Kan dette være skolen vi skal til, mon tro? Menja lurte. Men ikke lenge. For der hvor alle bilene stod parkert, der var skiltingen tydelig: Vi var fremme, ja. Ingen tvil .

Vi var litt tidlig ute, denne siste dagen på turneen vår. Sola skinte, men det var kaldt om morgenen, så vi fortet oss inn i skolen for å se om vi kunne finne kulturkontakten, Tore. Det første vi så inne på skolen, var fine katteplakater med månedens sosiale kompetansemål for små og store:

Vi fant snart Tore også. Han stod og ventet på oss ved gymsalen der vi skulle spille forestillingene. Han sa "Hei" og så på oss med et stort smil - ikke ulikt katten på plakatene!

Gymsalen var en stor hall, en av de største vi har spilt i. Vi satte opp riggen vår på kortsiden, foran et av håndballmålene. Så spilte vi to forestillinger. Mellom forestillingene fikk vi deilige påsmurte rundstykker på lærerværelset.

Det var litt vemodig da den aller siste forestillingen på Vest-Agder-turneen vår var slutt. Det var så rart å pakke sammen, for nå visste vi at det blir lenge til vi skal møte blide skolebarn igjen.

Men oops - da så vi plutselig en som var havnet i garnet i håndball-målet:

Loke! Noen barn har fortalt oss at de synes han ligner på Michael Jackson. Andre synes han ligner på en vampyr. Det er kanskje ikke så rart, for det er mange historier fra vikingtida som forteller om hvordan Loke er en mester til å skape seg om. En gang var han en flue. En gang en sel. En annen gang en fugl. Han har skapt seg om til en hest også, det gjorde han den gangen han fikk føllet Sleipner, hesten med 8 bein.
- Når jeg ser ham liggende i garnet her på Nygård, så tenker jeg på den gangen han skapte seg om til en laks, sa Menja. Akkurat det tenkte jeg på også.

Historien er sånn: De andre gudene var så sinte på Loke, at de hadde bestemt seg for å fange ham. Da de forstod at han hadde skapt seg om til en laks, så prøvde de å fange ham i et fiskegarn.
Loke gjemte seg mellom to stener på bunnen, men da gudene dro garnet over ham, kjente de at de kom borti noe levende. De gav derfor ikke opp. Gudene bandt søkker i garnet, sånn at Loke ikke skulle komme seg under en gang til. Loke svømte foran garnet, og da han så at det ikke var langt igjen til havet, sprang han over garnet og kom seg opp i en foss. Gudene sprang opp til fossen og delte seg i to flokker. Tor vasset ut i elven. Så dro de garnet. Loke forsto at han hadde valget mellom å springe på sjøen eller å sprette over nettet en gang til. Også denne gangen forsøkte han å sprette over, men nå grep Tor tak i ham. Fisken gled i hånden hans, men han fikk fast tak ved sporen. Det er derfor laksen smalner bak, heter det.

- Hva skjedde egentlig med Loke etterpå? Spurte Menja. Jeg var ikke helt sikkert. Så vi bestemte oss for å spørre Grotte om det en gang. På Nygård skole var det jo umulig å få svar. For Grotte var stum som en østers etter å ha svart på de tre spørsmålene han hadde fått.. "Hånda må hvile, kverna må stå ", sa Menja og jeg til hverandre og pakket Grotte inn i bilen.

Da vi snudde oss og tok et siste overblikk over skolegården før vi skulle dra, så vi jammen meg enda mere garn. På bildet jeg tok så det jo nesten ut som hele skolen var havnet i garnet!

Fullt så ille var det ikke. Det var bare et klatrestativ jeg hadde tatt bilde gjennom. Jeg tok et bilde til også.. For på Nygård skole var det malt så mange vakre bilder på ytterveggen. Jeg likte fiskebildet aller best. Vakre, frie fisker - som jeg håper aldri havner i noe garn.

Takk for oss, Nygård skole - og alle hyggelige barn og voksne som vi møtte på Sørlandsturen vår!

Kristiansand - Christians by på "Sanden"

2011-09-17T01:56:00.000-07:00

Kristiansand kalles Sørlandets hovedstad.

Byvåpenet viser Den norske løve foran et furutre. Kronen viser at byen ble grunnlagt av en konge. Det var kong Christian IV eller Christian Quart som han også kalles.

Under kronen står kongens valgspråk. Bokstavene R F P står for Regna Firma Pietas og betyr Formhet styrker rikene.

Rundt seglet står byens valgspråk Cavsa Triumphat Tandem Bona som betyr Den gode sak seirer til slutt.
Da Christian IV ble konge i Danmark og Norge i 1588 var han bare 11 år gammel. Men han ble en populær konge som fikk utrettet mye. Og han var den av de dansk-norske kongene som var mest opptatt av Norge.

Rundt 30 ganger var Christian IV i Norge. Han seilte helt nord til Vardø, grunnla flere byer og var i Kristiansand i hvertfall tre ganger. 5. juli 1614 grunnla han byen Christianssand på «Sanden» ved utløpet av Otra som også kalles Torridalselva. Byen fikk renessansehus og "kvadratur", et rutenett av brede gater, 7 gater parelellt med elven og 10 på tvers. På Oddernes fikk han bygget en kongsgård i 1635 hvor han bodde når han var på besøk.

Men det skal ha vært kongsgård på Oddernes lenge før den tid. Vikingkongen Harald Halvdansson skal ha bodd på Oddernes, eller Ottrunes som det het på den tiden. "Neset med oter" betyr det. Elva Otra har også navn etter oteren.

Harald fikk tilnavnet Hårfagre fordi han ikke ville klippe håret før han ble konge over hele Norge. Agder ble en del av riket hans i 872, etter slaget ved Hafrsfjord. Harald ble forresten også kalt Dovrefoster fordi han visstnok vokste opp hos en jotne som het Dovre.

Kanskje kong Nor - sønn av Torre, sønn av Sne den gamle, sønn av Froste, sønn av Kåre, sønn av Fornjot - også bodde på Otturnes? Kanskje det var der han slo seg ned da han kom vandrende nordfra på ski og ble stamfar til kong Agde i Agder, en gang for lenge lenge siden?

Øverst Kristiansand byvåpen, så Christian Kvart malt av Pieter Isaacsz 1611-16 og nederst Harald Hårfagre som får kongemakten av faren Havdan Svarte, Flateyjarbók, islandsk manuskript fra slutten av 1300-tallet, alle via wikimedia commons.

Lovisenlund skole

2011-09-15T05:56:00.000-07:00

Det var en tidlig morgen på Lovisenlund skole. Solen skinte, og alt var stille. Til og med huskene hang i ro.

Klokken over hovedinngangen hadde akkurat vist 8.00. Menja og jeg var på jakt. Etter gymsalen, kulturkontakt Tove og kulturvertene.

Vi listet oss opp trappa, uten å vite hva som ventet oss. Var dette en venligsinnet skole?

Da så vi det. Skiltet over døra i trappa. Som fikk oss til å puste lettet ut.

De bryr seg om hverandre på Lovisenlund! - Da er de sikkert glade for å bli kjent med oss også, sa Menja fornøyd.

Hun fikk rett. Rett etterpå fant vi alt vi lette etter. Blant annet en hel gjeng med kulturvert-gutter:

De var alt i full sving med å legge ut matter og sette ut benker til publikum i gymsalen. Det ble gjort etter alle kunstens regler, og de hadde til og med små skilt som viste hvor klassene skulle sitte. Se bare her:

Kjempesmart! De hjalp oss inn med utstyret vårt også, og satte opp plakat ved inngangen til gymsalen

Men det var jente-kulturverter også. De ønsket velkommen forestillingene våre, og takket oss når vi hadde spilt ferdig. Dessuten hadde de kjøpt inn mat og laget noen herlige rundstykker til oss. Med pølse, ost, salat, agurk, tomat og paprika...Det smakte nydelig etter to forestillinger. Takk skal dere ha, jenter!

Forestillingene var morsomme. For på Lovisenlund var det mange blide barn. Og kloke. Vi glemmer ikke han fra førsteklasse som måtte forklare meg at det var helt nødvendig med litt hjelp fra Menja når jeg spurte så vanskelige spørsmål. Det hadde han selvsagt helt rett i. Heldigvis var lærerne enige, og Menja fikk lov til å hjelpe til på det siste spørsmålet også.

Elevene på denne skolen var dessuten modige. De var verken redde for kjempen Ymer eller for å gå ut i skogen og finne litt bjørneredsel til dvergesmeden. Lærerne var litt reddere. Iallefall var han som skulle legge hånda si Fenrisulvens gap på første forestilling så redd at han skalv. Han husket plutselig at han skulle til tannlegen også, og fikk med ett så veldig dårlig tid. Men til slutt turte han å legge hånda inn i gapet. Da ble han jammen stolt! For sånn er det når vi gjør ting vi ikke hadde trodd at vi turte. Det er veldig godt etterpå.

Etter den gode lunsjen, måtte vi pakke ned alle sakene våre igjen. Nok en gang fikk vi god hjelp av kulturvertene. Jentene hadde matteprøve, men guttene hadde fått slippe for å hjelpe oss. Det var de visst ikke så lei seg for... Her ser dere dem i sving med både å brette tepper og å koste vekk korn og mel fra Grotte-kvernen vår:

Da alt var pakket og klart i bilen, var det tid for å ta farvel med alle. Kulturkontakt Tove var den siste vi så da vi vinket farvel. Takk for oss, Lovisenlund!

Hånes skole

2011-09-14T09:07:00.000-07:00

Se nøye på bildet under. Himmelen er knall blå! For første gang denne uka skinte sola da vi kom til skolen vi skulle ha forestillinger på. Jippi!

Det hadde ikke regnet om natten heller. Asfalten var tørr og grå. Iallefall det meste av den. Noen steder var den malt i flotte farger også, sånn som her:

Dette ser jo nesten ut som et lite kunstverk. Og det passet bra. For på Hånes skole var det mye kunst. Menja likte aller best det store kartet, som var satt opp rett utenfor inngangen til gymsalen der vi hadde forestillinger. Er det ikke fint?

"- Vi vandrer omkring fra sted til sted, damduridam" synger vi alltid. For vi har vært veldig mange steder. Men da vi så det store kartet, skjønte vi at det fortsatt er veldig mange steder vi ikke har vært på.

Vikingene var kjent for å reise mye og ganske langt. De hadde noen veldig gode båter, så de kom seg over havet til mange land. Norske vikinger har satt spor etter seg blant annet i England, på Færøyene, på Island, på Grønland...noen få reiste til og med over det store havet helt til Amerika. - De må ha vært veldig modige, sa Menja da hun hørte det. - Like modige som guden Tyr!

Alle som har sett forestillingen vår vet at guden Tyr var den modigste av alle gudene. For han turte å legge hånden sin i munnen til Fenris. Desverre gikk det riktig galt med den hånda. Så derfor: Om dere møter en gammel vikinggud, og han har bare en hånd - ja, da vet dere hvem dere har foran dere: Tyr.

På Hånes skole var det et par lærere som faktisk var like modige som Tyr i dag. Uten frykt la de hånda si i gapet på den fæle Fenrisulven. Heldigvis gikk det bra. De har fortsatt to hender, og godt er det.

Etter at vi hadde spilt to forestillinger, pakket vi i bilen og ryddet etter oss. Plutselig hadde vi låst oss ute, og måtte gå en omvei for å komme oss inn i gymsalen igjen. Da hadde vi egentlig flaks, for på omveien møtte vi en blid lærer som hadde bakt boller. Hun spurte om vi ville ha - og gjett om vi sa ja!

Vi satt en stund og koste oss på lærerværelset, mens vi smakte på baksten. Bollene var laget av herlig hvitt mel, som sikkert var malt på en kvern her i Kristiansand. - Tenk på alt det gode vi kan bake av mel, sa jeg til Menja, mens jeg gumlet i meg en bolle med rosiner. Hun var enig, selv om hun ikke er en like stor bollespiser som meg. Men så er også jeg blitt størst. Og kan gå først. Og som dere alle vet: Det liker jeg.

Vi slutter rapporten fra Hånes skole med et lite kunstverk til, en tegning som hang på veggen i en av gangene:

En tegning til å bli i godt humør av, akkurat som vi håper at forestillingen vår er.

Takk for oss, Hånes skole!

Dvergsnes skole

2011-09-13T07:04:00.000-07:00

Gåte: Gjett hvor de har tre kjempehyggelige kulturverter med K på capsen og kulturvertkort rundt halsen!

Svar: På Dvergsnes skole i Kristiansand!

Menja og jeg kom dit i regn og blåst, men kulturvertene og alle de andre på skolen tok godt i mot oss på sin flotte, nye skole. Den er bare 2 år gammel, og der var det vakkert og flott både ute og inne.

- Tror du det bor noen dverger her? Spurte Menja spent da hun kom, og så seg om. Vi var jo tross alt på Dvergsnes. Og hva fant vi? I den ene veggen i Amfiet der vi skulle spille forestillinger, der var det faktisk en liten dvergehule! Menja krøp begeistret inn i den.

Men hun fant ingen dverg der, desverre. Da bestemte vi oss for å bruke den lille hulen til et lagersted for tingene våre under forestillingen. Det passet perfekt!

Selv om ingen bodde i dvergehulen, dukket det etterhvert opp en dveg likevel. Det vet alle barna som ropte på dvergesmeden for at han skulle lage lenke til Fenris. Barna trengte bare å rope et par ganger, så dukket han opp på flekken. Kanskje han kom nede fra neset?

Han var iallefall veldig flink til å lage en magisk Fenris-lenke for de gamle vikinggudene!

I vikingtiden snakket folk ofte om de flinke dvergene, som var smeder og som bodde et sted de kalte for Svartalvheim. Det finnes mange historier om alle de fine tingene som dvergene lagde til gudene. En gang lagde de et fantastisk smykke til kjærlighetsgudinnen Frøya, som de kalte for Brisingamen. Men de kunne lage våpen også: Det er faktisk de som lagde den kjente hammeren til guden Tor! Og guden Odin, han fikk en gang et spyd av dem. Historiene forteller også at de lagde et skip de kalte Skibladne som kunne gå til vanns og til lands og i lufta med. Og når gudene ikke trengte å bruke skipet, så kunne de bare brette det sammen og legge det i lomma. Praktisk, hva? Gudinnen Siv fikk en gang et fantastisk gullhår av dvergesmedene. Det er ikke måte på hvor mange fine ting de lagde.

Men på forestillingene i dag, så var det Fenrislenken det var viktig å få laget. Det var jammen bra at elevene på Dvergsnes hjalp dvergen, slik at han fikk alle tingene som trengtes for å få lenken ferdig...

Etter forestillingene hadde kulturvertene forberedt deilig lunsj til oss på personalrommet. Der koste vi oss med mat og drikke - og ikke minst prat. For vi hadde mye å snakke om etter forestillingen, - kulturvertene, lærerne, Menja og jeg - og to helt spesielle gjester fra Vest-Agder fylkeskommune. De to fra fylkeskommunen het Barb og Tomas, og det var de som hadde sørget for at Menja og jeg fikk komme på denne høst-turneen i den kulturelle skolesekken.

Her ser dere dem! Barb tok noen bilder underveis i forestillingen. Menja og jeg likte best de tøffe Ymer-bildene. Vi får jo ellers aldri sett den fæle kjempen. Men jeg regner med at dere fra Dvergsnes drar kjensel på ham....

Det var slett ikke bare Barb som tok bilder. De voksne på skolen tok også. Og så skrev de om det på nettsiden til skolen. Se bare her:

http://www.minskole.no/Minskole/dvergsnes/pilot.nsf/article/830D3B90DEDD972FC125790A003CC196?opendocument&u=Forside

Tusen takk for en fin dag på Dvergsnes!

Justvik skole

2011-09-12T06:55:00.000-07:00

- Se så vakkert det er her i Justvik! Menja var begeistret da vi nærmet oss skolen vi skulle spille forestilling på i dag. Det var valgdagen 12.september, og det så lenge ut til at det ikke var en eneste gymsal vi kunne spille i. For gymsalene skulle være valglokaler, og da passet det jo dårlig å ha oss midt oppi dem. Men heldigvis var det plass til oss på Justvik skole, og nå lette vi bare etter Kvernhusheia 2, der skole skulle ligge.

- Der ser jeg den! Menja pekte. Den lå rett ved skiltet som viste at vi var kommet på rett plass:

På skolen hadde barna malt fine blomster - nesten like fine som dem vi hadde sett nede i vika da vi kom kjørende. Det var hyggelig å komme til en blomsterskole! Men så var vi også i Kristiansand kommune, og Kristiansand kaller seg for blomsterbyen. Så det passet helt fortreffelig.

Utenfor skolen stod kulturvert Kine og klassevenninen Tonje og ventet på oss. Og vips - på en to tre - så hadde de båret inn tingene våre, gitt oss te og kaffe og satt fram matter, benker og stoler til publikum. Menja og jeg måtte bare sette opp teltet og ta fram tingene. Det gikk så fort at vi ikke helt visste hva vi skulle gjøre etterpå, for det var en lang stund til forestillingen skulle begynne.

Vi brukte litt tid på å finne lysbryteren til toalettet, så sang vi litt for å varme opp stemmene våre, og så fikk Menja lyst til å klatre i klatreveggen bak teltet vårt.

- Menja, stopp, ikke klatr i basketballkurven! Jeg ropte det ut, for jeg hadde sett et skilt, som var ganske strengt:

Da Menja så det, så mistet hun lysten på å klatre. Så satte vi oss ned og etter en stund kom Kine og holdt oss med selskap. Hun ønsket velkommen da 1, 2 og 3 klassingene kom sammen med lærerne sine. Da vi var ferdige med forestillingen fikk vi en fin takketale fra henne også. Og så dukket Emilia opp, og hun hjalp Kine med å få alt på plass igjen. Menja og jeg pakket våre egne ting, og fikk dem i og på bilen. Dette strenge skiltet i gymsalen gjorde oss ingen ting - for etter oss var det helt blåst!!

Ute i skolegården fikk vi snakket med mange av de som hadde sett oss fortelle historien vår. Alle takket oss for forestillingen, så vi ble både stolte og glade. Tusen takk for alle pene ord, for all hjelpen fra Kine, Tonje og Emilia - og for en flott dag på Justvik skole!

Søyland skole

2011-09-11T07:29:00.000-07:00

Barn er fantastiske! Det er Menja og jeg enige om. Det synes de på Søyland skole ved Flekkefjord også. Disse fantastiske pippi-jentene fant vi på veggen til gymsalen der vi skulle spille forestilling. Det gjorde at vi kom i riktig godt humør! Og så håper vi, nei vi vet, at de fantastiske barna på Søyland skole også kom i godt humør når de så forestillingen vår. For vi hørte nok at de lo...

På Søyland skole var det en klok gutt i tredjeklasse som hjalp oss da vi så gjerne skulle ha spurt Grotte et spørsmål til. For Grotte vil jo bare svare på tre spørsmål av gangen, og de hadde vi brukt opp da Menja lurte på hvor lenge Fenrisulven må sitte med sverdet til Tor i munnen. Grotte var ikke til å rikke, og det var jo ikke noe å gjøre med: Hånda må hvile, kverna må stå! Det var da at gutten fra tredjeklasse kom som en reddende engel. For han hadde tenkt ut svaret. Sverdet faller ut når Fenris er død og råtnet opp og skjelettet hans faller fra hverandre. Så enkelt kan det faktisk være, selv om det er litt ekkelt å tenke på det.

- Vi spør Grotte neste gang den vil svare på spørsmål, om dette er det rette svaret, sa Menja da vi snakket om det. - Så finner vi ut om Søylands-gutten hadde rett!

Da vi var ferdige med å spille teater, så pakket vi fort i bilen. Det var nemlig fredag, og vi hadde tenkt å se oss litt om i Vest-Agder før vi satte kursen mot Kristiansand igjen. Da var vi så heldige å få en kopp kaffe og en prat med rektor før vi reiste videre. Han kunne fortelle oss mye om Søyland og området rundt.

Takket være han, den kloke gutten og alle de andre fantastiske barna og voksne på Søyland, så reiste vi beriket der i fra. Takk for oss, Søyland skole!

Sunde skole

2011-09-08T08:51:00.000-07:00

Vi kom til Sunde skole ved hanegal... Iallefall føltes det sånn. Vi hadde sovet litt dårlig begge to, og da var kl. 8 veeeeldig tidlig. Det passet jo godt at det hang en fargerik hane på veggen i skolen og gol. Det var bare en feil med den tegningen: Sola. For som vanlig, så regnet det. Ut i regnet ble vi møtt av våte miljøagenter som delte ut frukt til alle barna som kom til skolen. Sånn har vi aldri blitt møtt på en skole før.

Anne Lise fra skolen møtte oss, blid og trivelig. Hun fikk noen snille elever til å hjelpe til å bære inn alle tingene våre i regnet. Takk skal dere ha - det var til god hjelp! Så fikk vi kaffe og te, og så var det bare å sette i gang med riggingen. Det stod en plakat utenfor som viste at det var mobbefri sone ved gymsalen der vi skulle spille, og det var vi veldig glade for. For akkurat mobbing, det er noe av det verste vi vet, både Menja og jeg. Selv om vi småkrangler litt, så er vi enige i akkurat det. Og jeg kan tenke meg at elevene på Sunde også liker at det er mobbefri sone på skolen sin.

I gymsalen gjallet det skikkelig da vi spilte forestillingene vår. Da er det ikke så lett å spille teater, faktisk, for stemmene blir liksom blandet med hverandre og det blir skikkelig vanskelig å snakke så publikum hører oss. Jeg fant ut at det var best å nesten hviske, da gikk det ikke så verst. Heldigvis fikk vi høre etterpå at publikum hadde hørt oss godt. Da ble vi ganske lettet, for det er jo ikke noe vits i å si noe om ikke det blir hørt.

Etter at vi hadde spilt forestilling, sa Anne Lise at vi kunne gå til personalrommet og lete etter en Nille-pose i kjøleskapet. Gjett hva vi fant der:

Fire kjempestore baguetter! Det var så vidt Menja klarte å bite over dem, så store var de. Mens vi spiste kom rektor og tok seg en prat med oss. Det var veldig hyggelig. Vi fikk vite masse om Flekkefjord og skolen og elevene og mere til.

Takk for oss, Sunde skole!

Flekkefjord - fjorden ved Flikka gård

2011-09-07T12:43:00.000-07:00

Navnet Flekkefjord kommer antagelig fra gården Flikka. Fjorden ved Flikkagården betyr det, men hva Flikka betyr vet visst ingen.

Kommunevåpenet er en losskøyte, en båt med en kjentmann, en lodmann, ombord, som viser vei gjennom vanskelig farvann.

Det har vært loser langs norskekysten fra eldgammel tid. I Magnus Lagabøtes landslov fra 1274 var det bestemmelser om losing av leidangsskip. Og i Bergen bylov fra 1276 står det at skipperen på handelsfartøy må betale los selv.

Inn til Flekkefjord by går det en lang fjord. Nesten fire sjømil er det fra indre fjord ut til åpent hav. Innerst er fjorden stor og dyp og fri for vind og strøm, med plass til å ha mange skip og båter liggende for anker i vinteropplag eller mens de ventet på at uværet skulle gi seg. Eller kanskje de gjemte seg for fiender eller lå i bakhold for å røve sjøfarende.

I vikingtiden var det nok veldstand i området. Folk dro på vikingtokt vestover fra det gamle Hvinir eller Kvin og kom tilbake med store rikdommer. På gården Hæstad på Hidra ble det funnet to fantastiske smykker, en armring og en halsring av gull!

Under Hollendertiden, fra rundt 1500 til 1800 var det også stor velstand. På 1500-tallet var Hollenderne de beste skipsbyggerne i Europa. De bygget store tunge seilskip som ble kalt fløyt, med flat bunn, tre master og god plass til last . Skipene trengte ganske lite mannskap og kunne bygges på ganske kort tid. Men til skipsbygging trengtes tømmer, lange rette trær som både var solide og bøyelige.

I Holland var det lite av slikt, så hollenderne dro til Sørlandet for å kjøpe tømmer. Det trengtes mye tømmer, både til skip og fordi alle hus og broer og brygger i Amsterdam måtte bygges på 10–12 m lange trepåler. Derfor sa folk i gamle dager at Amsterdam står på Norge.

Hollenderne kjøpte også fisk, bark, stinmose og hummer. Og gråstein. Gråsteinen kom fra Flekkefjord og ble brukt til å fylle opp havnene med. Etter hvert ble Flekkefkord en travel og velstående handelsby som fikk navnet Hollenderbyen. Men kan vel si det er å lage gull av gråstein?

Øverst Flekkefjords kommunevåpen, så hollandske fluiter eller fløyter radert av Venceslaus Hollar i 1647, så kart fra 1585 tegnet av den hollandske kartografen Lucas Janszoon Waaghenaer herfra. Større utgave her hvor du ser både Leest, Selloer, Helgensondt og Otters nes, samt bjørner og hval og hollandske lasteskip.

Hellig Olav og kuer i Lyngdal

2011-09-07T07:25:00.001-07:00

Lyngdal er dalen som elva Lygna renner igjennom. Lygna kommer fra ordet lugn på norrønt, det språket som vikingene snakket. Lugn betyr stille, så Lygna betyr "den rolige elva".

Lyngdal har ku i kommunevåpenet. Det er en Lyngdalsku. Lyngdalsfeet var en gammel norsk ferase som kom fra fra Lyngdal.

Lyngdalskuene var rødbrune og kollet - uten horn - de var ikke særlig store, rundt 380 kg, og ga fet og god melk med 4,32 % fett.

Kanskje de lignet litt på Audhumla, den digre urkua, hun som kom frem i Ginnungagap sammen med kjempen Ymer og som slikket frem Bure, faren til de gamle gudene - bare at Audhumla var temmelig mye større?

Det var både folk og fe i Lyngdal i vikingtiden. Bakom Lyngdal Gamle kirke er det sju store gravhauger fra eldre jernalder og fra vikingtiden.

Og på Sælør - eller Sæløyene - to øyer som ligger rett sør for Korshamn - var det en gang en vikingkonge som overvintret. Det var Olav Haraldsson II, konge i Norge fra 1015, også kalt Olav Digre, og etter sin død Olav den Hellige. Det er visst rester av en eldgammel kirke på Sælør. Det var kanskje Olav den Hellige som bygget den om vinteren mens han var der?

Det kan ha vært i året 1028. Da angrep kong Knut den mektige Norge med 50 skip. Olav måtte flykte. Knut overtok kongemakten og ble konge over både England, Danmark og Norge. I England kalte de ham Canute the Great, i Danmark Knud I den Store og i Norge Knut den mektige.

Øverst: Lyngdalskua på Lyngdals kommunevåpen. Så «Knut den mægtige ruster sig til Krig», Halfdan Egedius i Olav den helliges saga, Snorre 1899. Så Audhumla som slikker fram Bure, Jakob Sigurðsson, Islandsk manuskript, 1765-1766.

Berge barneskole

2011-09-07T07:12:00.000-07:00

Gjett hva dette er! Menja og jeg elsker spørrekonkurranser, nemlig. Det vet alle som har sett forestillingen vår. Men hva er dette?

Svar: Sommerfugltegninger fra Berge barneskole. Vi fant dem i salen der vi spilte forestillinger i dag. Det var fargerike sommerfugler oppover hele trappa. Bare se:

De er limt oppover den hvite trappa. Menja som er så glad i tegne, fikk lyst til å tegne sommerfugler hun også. Men det hadde kanskje ikke vært det samme om hun hadde tegnet en sommerfugl i stedenfor en Fenrisulv i forestillingen vår... hi, hi.

Kanskje det er det hun sitter og smiler av her på stolen? Bildet er tatt mellom de to forestillingene våre. Hun er nok både svett og sliten, det blir vi alltid. Men vi blir også glade, alltid.

Menja liker å tegne, mens jeg liker best å synge og spille. Da jeg så sommerfuglene, så tenkte jeg ikke på å tegne, nei. Jeg tenkte på en sang. Den er skrevet av Halvdan Sivertsen. Ikke akkurat en vikingsang, men veldig fin for det. Sånn begynner refrenget: "Og du ga mæ et smil, sommerfuggel i vinterland". Jeg synes sangen passet godt på Berge barneskole. Ikke bare fordi de hadde så mange sommerfugltegninger. For sangen handler egentlig om barn som kommer til Norge fra andre land, og om at de må bli tatt godt i mot. På Berge var det mange barn som ikke var blitt født i vinterlandet Norge. Men det så ut til at de hadde det bra på skolen sin. Iallfall var de ikke gjerrige på smil, verken de eller de andre barna.

Tusen takk for en fin dag på Berge. Etter at vi var ferdige med å spille teater, fikk vi deilig mat, - og til og med en cola hver. Hyggelig prat på personalrommet ble det også tid til. Her sitter rektor Anders og tar seg en pust i bakken før alle lærerne skal ha møte. Ser dere det fine, fargerike bildet bak ham?

Det er typisk for sånn som vi husker Berge barneskole. Fargerikt og flott på alle måter!

Langenes skole

2011-09-06T13:25:00.000-07:00

Inni denne røde boksen spilte Menja og jeg to forestillinger i dag. Denne dagen som har vært så utrolig våt! Men det synes ikke på bildet her. For da vi kom til Langenes om morgenen, så var det oppholdsvær en bitteliten stund. Jeg så mitt snitt til å ta et par bilder, mens Menja fant rektor som låste opp den røde boksen, det vil si gymsalen.

Mens jeg stod og ventet ved bilen med alt ustyret vårt, kom det en gutt og fortalte at jeg gjorde noe veldig ulovlig. Og det hadde han jo rett i. " Langenes skole - Forbudt for motorvogn" stod det, svart på hvitt.

Men siden vi hadde så mye med oss, så fikk vi lov av rektor å kjøre inn likevel. Jeg lurer på hva som hadde skjedd hvis jeg ikke hadde hatt den tillatelsen? Kanskje jeg hadde fått kjeft? Eller kanskje jeg måtte ha betalt en bot?

- Tenk om vi hadde levd i vikingtida, sa Menja da vi snakket om det etterpå. - Å gjøre noe ulovlig, var ikke særlig lurt på den tiden. Hvis man gjorde noe riktig galt, så kunne man for eksempel bli lyst fredløs. Da fikk man ikke være sammen med familien sin eller noen andre, man måtte bo for seg selv i skogen eller på fjellet uten noen til å hjelpe seg. - Da var det nok bedre med holmgang, sa jeg til Menja. Hvis to menn var sinte på hverandre og ikke klarte å bli enige, så kunne de utfordre hverandre til holmgang. Det var en slags duell. Den foregikk på en holme, og da slåss de som var sinte på hverandre med sverd og skjold. Begge hadde med seg en hjelper - en skjoldsvein - som holdt skjoldet for ham. Vinneren av kampen fikk retten på sin side. Egentlig var det temmelig ille det også. Godt vi ikke har det sånn lenger!

Heldigvis var ingen sinte på oss på Langenes. De var rett og slett veldig blide! Både voksne og barn så ut til å trives i vårt selskap. Og mens regnskurene kom i rykk og napp, så hadde vi det godt og lunt i den røde boksen som var gymsalen.

Takk for oss !

Søgne og Ny-Hellesund og Hellig Olav

2011-09-06T10:38:00.001-07:00

Søgne kommune har navn etter en elv, Søgneelva. Songdalselva kalles den også. Vikingene kalte elva for Sygna. Noen mener det betyr "elva som synger".

Kommunevåpenet i Søgne forestiller to varder. De står på på toppen av Helgøya - eller Helligøya - og det var visst vikingkongen Olav Haraldsson II Digre - selveste Olav den Hellige - som bygget dem.

En gang, ved Ny-Hellesund, eller Helligsund som det het før, ble Hellig Olav forfulgt av fiender. Da slo kongen sverdet sitt mot fjellet så det åpnet seg til et sund han fikk reddet seg igjennom.

Olavssund heter det og går mellom Kapelløya og Helgøya. Kabelø og Helleø står det på kartet. Som takk for redningen reiste kongen et kapell på Kapelløya . Enda kan man se ansiktet hans i fjellet i den trangeste delen av sundet. Det var en trollkjerring som satte det der fordi hun ikke ville slippe ham gjennom. Men Hellig Olav gjorde gygra til stein. Og der ligger hun den dag i dag, som skjæret Trollkjerringa.

På Søgne Gamle Prestegård står det forresten en runestein fra vikingtiden. Nesten 1000 år gammel er den. Der står det "auintr : risti : stin : þina aftir : kunuat : sun sn" - Øyvind reiste denne steinen etter Gunnvald, sønnen sin. Skal tro hvem de var, Øyvind og Gunnvald?

Øverst: Søgne kommunevåpen. Så kart fra Statens kartverk - Sjøkartverket. Nederst innskriften på Søgnesteinen fra Arild Hauges runer.

Lunde skole

2011-09-05T13:34:00.000-07:00

Ridning forbudt? Tenk om vi hadde kommet med hest, sånn som mange vikinger sikkert ville gjort!
Da måtte vi ha satt fra oss hesten utenfor Lunde skole, det er sikkert.

Det er visst sånn med sykler også. Se bare her!

Menja og jeg hadde så mye bære på, at vi verken hadde sykkel eller hest, men bil. Og vi fikk kjøre bilen helt inn til gymsaldøra, takk og pris. Der ble vi møtt av rektor og flere hyggelig lærere. En av dem var Kjersti Østmoe. Her ser dere Kjersti ønske oss velkommen:

På Lunde skole spilte vi 2 forestillinger, for 1, 2 og 3 klassingene. Det var gøy! For nå var det en hel måned siden vi hadde spilt teater. Heldigvis hadde vi ikke glemt det. Uansett var det likevel godt å få litt hjelp underveis. Både til å lokke frem kua Audhumla og dvergen, til å svare Grotte-kverna og til å hjelpe dvergen med å finne frem alt han trengte for å lage Fenrislenken. En av elevene kunne til og med fortelle om hvorfor det var logisk at det var røtter under fjell. Dvergen var helt enig med ham, og joda, røttene de ble funnet og brukt i lenken til Fenris. Og godt var det - så ble det beistet endelig bundet! Med hoggtenner og alt....

Da vi skulle reise hjem igjen, så klarte vi ikke la være å stoppe og ta bilder, for det var så fint på Lunde, syntes vi. Vakre hus, båter, og blomster...

Det var faktisk akkurat sånn på Sørlandet som vi hadde drømt om, Menja og jeg. Vi gleder oss til fortsettelsen!

Borg i Lofotr

2011-08-14T08:37:00.000-07:00

Lofotr var vikingenes navn på Vestvågøy. Det betyr gaupefot. Naboøya Flakstadøy het Vargfotr som betyr ulvefot. Borg betyr borg eller vern. Det passer godt på høvdinghuset på Borg. Det ligger som en festning på høyden, med utsyn til alle kanter. I vikingtiden bodde det en rik og mektig høvding der. Huset hans var 83 meter langt og 9 meter høyt, med plass til 50 kuer og minst like mange folk. Restene av huset hans er det største langhuset som er funnet.

Høvdingsetet på Borg var hjemmet til Olaf Tvennumbruni. Der bodde han med husfrua Åshild, sønner og døtre, slekten og folkene sine, kuer, sauer, geiter, hester, hunder og treller. Han var en av de aller rikeste og mektigste av de 15 vikinghøvdingene Hålogaland. Bare Håkon Grjotgardsson, også kalt Håkon Ladejarl, sto over ham. Ingen i hele Norden - ja, kanskje i hele Europa - hadde større langhus på en flottere plass enn han Olaf Tvennumbruni!

Olaf drev med handel. Han seilte sydover med hvalrosstenner, dun og fjær, pelsverk, skinn, selolje og tørrfisk i båten. Tilbake kom han med store rikdommer og luksusvarer, kostbare silkestoffer, glassperler, vin, krydder og honning. Han hadde drikkebeger av ekte glass, kanner av keramikk og gullgubber - ørsmå gudebilder av gullblikk som viste selveste Odin og jotunkvinnen Skade. Høvdingen på Borg var selv av gudeætt må vite, i slekt med Skades og Odins sønn Sæming - ihvertfall om vi skal tro skalden Øyvind Skaldespiller som regner Sæming som stamfar til alle Håløygene.

Olaf Tvennumbruni var den siste store vikinghøvdingen på Borg. Enda så flott og godt det var der, dro han fra Lofotr med familien sin og slo seg ned på Olafsvellir på Island. I Landnåmabok hvor alle som kom til Island ble ført inn, står det:

“Olaf Tvennumbruni het en mann som for fra Lofot til Island. Han tok hele Skeid mellom Tjorså og Sandløk [sørvest på Island]. Han var en stor blotmann. Olaf bodde på Olafsvellir, og han er hauglagt i Brunahaugen under Vardefjell.”

Tvennumbruni betyr visst "to-bryn". Kanskje det var et nidnavn, et mobbenavn? Olaf hadde kanskje veldig markerte og buskete og store øyenbryn, kanskje de til og med hadde vokst sammen sånn at de så ut som ett? Eller kanskje han bodde ved et fjell på Island som så ut som det hadde øyenbryn? Det får vi nok aldri vite.

Bilder: Øverst det rekonstruerte høvdinghuset på Borg, Lofotr vikingmuseet, gullgubben med Odin og Skade og Island fra utsnitt av Carta Marina tegnet av den svenske kartografen Olaus Magnus i 12 år frem til 1539, via wikipedia.

Fenja og Menja i vinden .... i Lofoten

2011-08-13T12:20:00.000-07:00

Hui - som det blåste - men hva gjør vel det med litt vind når sola skinner og himmelen er blå? Vikingstien med de fine Menja-tegningene stod iallefall støtt nok under hele Lofotr Vikingfestival.

Fullt så enkelt var det ikke med teltet vårt. Vinden tok tak i guder og gleipnir-ting, og enda verre - den reiste på en måte av gårde med stemmene våre også.

Uteteater er en utfordring noen ganger, men Menja og jeg lar oss ikke knekke. Vi fikk hjelp av to snille vikinger og bar teltet vårt over den lille plassen og til et sted der det var mer ly. Så tjoret vi det fast, og vips - så var alt så mye bedre igjen...

Her ser dere meg mens jeg spiller forestilling utenfor teltet etter at vi har flyttet det. Det var visst vind der også. For bare se på den gule kjolen min! Den snur seg ikke akkurat av seg selv. Men... oops - hva er det for noe mer jeg ser? Er det ikke... jo jammen er det... der ser jeg jo Ymer tittende fram høyt der oppe. Og jeg som trodde at barna bare tøyset med meg. Det derfor jeg ser så morsk ut. For jeg var helt sikker på at de bare ville lure meg til å snu meg, og at alt de sa om at det var troll bak meg bare var noe tull... Ikke hadde jeg Menja å spørre heller, for hun hadde visst tatt seg en tur. Typisk Menja, når sånne skumle ting skjer!

Stiklestad - Stiklastadir

2011-08-09T02:33:00.000-07:00

På Stiklastadir skal det ha vært en bekk i vikingtiden, Stikl-bekken, som Stiklastadir-gården fikk navn etter. Stikle betyr å hoppe på gammelnorsk. Kanskje Stiklastadir var et godt sted å hoppe over bekken? Eller var det bekken som hoppet og spratt avgårde?

Noen mener at navnet kommer fra det store slaget på Stiklastadir. Ifølge Trønderordboka betyr stikle ”å gå ustøtt og forsiktig, med små steg og stive føtter: gå og stikle eller stikle seg fram” - da blir Stiklastadir ”stedet hvor hærmennene hinket og hoppet og gikk ustøtt og vaklet omkring etter slaget”. Ikke godt å si hva som er riktig, som med nesten alt som er mer enn 1000 år gammelt.

Det sies at det var 7000 mann fra bondehæren og 3600 mann fra hæren til Olav II Haraldsson, også kalt Olav Digre, som møttes i slaget på Stiklastadir 29. juli 1030. Olav var konge i Norge fra 1015 til 1028, da Knut den mektige erobret landet. Det likte Olav dårlig.

Diger kan bety både kraftig og tykk. Snorre beskriver Olav som "en kjekk kar. Han var vakker å se til, middels høy av vekst. Han var svært tettvoksen, hadde store krefter, lysebrunt hår, bredt ansikt, lys hud og rødlett ansikt." Andre sier at Olav var liten og tykk og ikke var særlig pen, med diger ølvom, korte bein og rødt utslett i fjeset, rå og brutal og lite sympatisk. Mer om Olav her, det er ikke godt å bli klok på ham.

Slaget på Stiklastadir ble kort. Olav kjempet tappert. Men allerede tidlig på dagen fikk han et hogg i venstre bein av Torstein Knarresmed. Kongen lente seg mot en stein, kastet sverdet sitt fra seg og falt i bønn. Da stakk Tore Hund ham i magen og Kalv Arnesson stakk ham i halsen. Det ble Olav Digres bane.

Etter slaget begynte det å skje merkelige ting. En blind mann fikk synet igjen etter å ha strøket Olavs blod øver øynene. Folk fortalte om Olavs storverk, om jygrer og troll han hadde gjort til stein, om hellige kilder som dukket opp i fotsporene til hesten hans, om håret, skjegget og neglene som vokste på ham etter at han var død. Ett år og fem dager etter slaget, 3. august 1031, ble Olav den hellige, Óláfr hinn helgi, erklært helgen. Norge var kristnet og vikingtiden slutt.

Øverst: Kong Olavs fall, fra Olav den helliges saga, Snorre, tegnet av Halfdan Egedius, 1898. Så samme motiv fra Flateyabók, 1390. Nederst: St. Olav helgenerklæres, fra alterbord, trolig fra Haltdalen stavkirke, ca 1320.

Stiklestad!

2011-08-02T11:05:00.000-07:00

For første gang var Menja og jeg på et marked som både var viking-marked og middelaldermarked. Det kan dere se blant annet på teltene på bildet, der det både er spisse vikingtelt og runde middelaldertelt.
- Men langhuset på bakketoppen er laget for vikinger, sa Menja glad da hun så det. For det var et virkelig flott langhus de hadde bygget på Stiklestad. Tretaket skinte så vakkert under kveldshimmelen da vi kom.
- Men se, der ser jeg Stiklestad kirke, den passer bedre til middelalderen, pekte Menja.

Ja, ikke langt fra leiren "Stiklastadir" lå Stiklestad kirke. Alle som så forestillingen vår og som gikk vikingstien kunne se den. Gjør du?

Noe av det mest spennende med å være på Stiklestad var nettopp dette møtet mellom vikingtid og middelalder. Det kjente "Stiklestad-spelet" ble spilt hver kveld, og det handlet jo om det slaget som hadde stått nettopp her på jordene i slutten av vikingtida. Det slaget da Olav Digre - han som senere ble kallt Olav den Hellige - ble drept. Spelet handler også om forholdet mellom den gamle norrøne religionen og kristendommen på den tiden. Det syntes Menja og jeg var spennende.

På Stiklestad var også våre svenske vikingvenner som blant annet holder foredrag om hvordan folk her i Norge tenkte før kristendommen kom. Her ser dere Menja følge interesssert med, når Jan.Olof snakker om nettop det. Jan-Olof og de andre svenskene er i "Sällskapet Kvasir", og de reiser hver sommer rundt på vikingmarkeder med foredragene sine.

Det passer veldig bra at de kaller seg for "Kvasir". For dere vet hvem han var? De norrøne mytene forteller at Kvasir var en mann laget av spytt fra gudene, fra både æsene og vanene. Denne mannen var så klok at han kunne svare på absolutt alle slags spørsmål! Gudene bestemte seg for at han skulle gå rundt der menneskene bodde for at de skulle få svar på alt de lurte på. De kunne spørre ham om alt, akkurat som vi spør Grotte-kverna vår i forestillingen... Desverre gikk det ikke så bra med Kvasir til slutt. Han ble lurt av to dverger, som tok livet av ham og laget mjød av blodet hans. Mye skjedde med den mjøden, men det er en lang historie. Den får vi ta en annen gang, - ikke sant, Menja? Iallefall endte mjøden til slutt i Åsgård hos gudene. Det er guden Brage som passer på den. Nå kalles den "skaldemjøden" . Og den som drikker av den, blir kjempeflink til å dikte! - Jeg skulle gjerne hatt noen slurker av den, sukket Menja da hun fikk høre om den. Men egentlig trenger hun den ikke. For Menja er flink til å dikte, uansett...

En annen som er flink til å dikte, er vennen vår Arne Juksemage. Han var med til Stiklestad. Se på dette bildet: Ler Menja av en av Arnes historier, mon tro?

Det kan være. Men det kan også være at hun smiler så bredt fordi hun nettopp har fått noe godt som Arne har laget i stand. Han er en viden kjent løksuppe-kokk ( det vet mange skolebarn i Oppegård, Ski og Skedsmo), men han har absolutt mer på menyen. På Stiklestad ble Menja ekstra glad for at han hadde med seg disse hvite grønnsakene som dere ser på bildet her. Ser dere hva det er?

Det er store, deilige neper!

Du store verden...på Vestlandet

2011-07-15T23:25:00.000-07:00

Hvor i all verden var vi kommet nå?

Det var ikke så vanskelig å finne ut. Vi hadde nemlig vært her før, i fjor. Høye fjellsider med stupende fosser, en stor grønn slette, et elveleie... Gudvangen!

Bildene er fra vikingstien vår, der Menja til og med har tegnet oss begge. God tur, sier vi, enda de som gikk stien slett ikke trengte å gå så langt. For det var et ganske utstadig vær på Gudvangen denne gangen, men mange regnbyger. Så vi tenkte det var best å ha både stien og publikum under tak. Da vi fikk låne et lite hus uten vegger - men med tak på - så var det perfekt til å montere stiens alle 8 poster på. På den ene siden av det lille huset satte vi teaterteltet vårt, sånn at publikum kunne sitte under tak i huset når vi spilte teater. - Det var bra vi gjorde det, sa Menja etterpå, for når vi startet den siste forestillingen vår så hølja regnet ned! Det merket vi godt, ja, for vi som spilte teater kunne ikke være under tak...

Men vi gjorde det vi kunne for at ikke alle tingene våre skulle bli søkk våte. Her ser dere Menja mens hun ordner teltduken som beskyttet Fenrisulven og Ymer og dvergen og alt vi hadde med oss for de voldsomme regnskurene.

På den andre siden av det lille huset med sti på, så satte vår følgessvend Arne Juksemage opp teltet sitt. Menja hengte opp runene sine på vårt telt, det skimtes til høyre i bildet. Vi hadde nemlig et lite runeverksted for barna, og de fikk også kverne korn til mel på Arnes kvern "Heime" og på vår kvern "Grotte".

Arne hjalp oss med teltet vårt og mange andre ting på turen. Takk, Arne Juksemage!

Og takk for oss på Gudvangen, det var et veldig trivelig barnemarked!

Gudvangen - gudenes slette ved vannet

2011-07-14T09:49:00.000-07:00

Noen mener at navnet Gudvangen kommer av «goter», spor etter skred nedover fjellsidene. Jeg tror mer på de som mener at Guðvangr betyr "gudenes slette ved vannet". For vakrere og mer dramatisk sted fins det nok ikke mange av i verden! I vikingtiden var Gudvangen et viktig handelssted. Men etter svartedauden i 1349 ble stedet liggende øde, og det tok lang tid før folk slo seg ned igjen.

I 1674 bestemte stattholder Hannibal Sehestedt at det skulle legges postrute mellom kong Christian IV's nye by Christiania og Bergen. Posten ble fraktet med hest, til fots og med båt. Gudvangen var et godt sted å stoppe for både postførere og andre reisende.

På 1800-tallet begynte cruiseturistene å seile inn Nærøyfjorden til Gudvangen og det ble bygget hotell. I 1840-årene var det Norges første dampskip, hjulbåten «Constitutionen», som fraktet post, opp til 32 passasjerer og last mellom Gudvangen og Lærdal.

Nærøyfjorden er omtrent 17 kilometer lang. Den er en arm av Aurlandsfjorden som igjen er en arm av Sognefjorden. Et sted er den bare 250 meter bred, mens fjellene rundt rager 1761 meter over havflaten! 14. juli 2005 ble Nærøy fjordområde innskrevet som Vestnorsk fjordlandskap på UNESCOs liste over verdens kultur- og naturarvsteder.

Fjorden har navn etter Njord, vikingguden som styrte verdenshavene og vindene, som ga lykke til sjøs, rask og trygg seilas, godt fiske og rikdom og overflod både til lands og til vanns. Hjemmet hans het Noatun, som betyr skipstun eller havn. Njord var far til Frøy og Frøya. Hvem som var moren deres vet ingen.

En tid var Njord gift med jotunjenta Skade. Det gikk ikke så bra, for ingen av dem hadde lyst til å flytte. Så ble de enige om å bo ni netter på hvert sted. Men Njord trivdes ikke på fjellet. Han likte ikke de stygge ulvehylene og savnet den vakre svanesangen ved havet. Og Skade likte seg ikke ved sjøen. Hun fikk ikke sove, for det var så mye bråk fra måker og all slags sjøfugl. Så skilte de lag. Skade flyttet hjem til Jotunheimen og ble gudinne for jakt og skiløping.

Øverst: Nærøyfjorden fra Wikimedia commons her. Så frimerke med Constitutionen. Så bilde av turistskip i Nærøyfjorden på 1890-tallet. Så er det Njord som slipper vindene ut av en sekk, fra et islandsk manuskript ca. 1680. Til slutt den stakkars søvnløse Njord på fjellet mens Skade purker og sover ved siden av, tegnet av W. G. Collingwood i 1908.

Sulten ulv, sist sett i Asker!

2011-06-16T23:31:00.000-07:00

Hjelp! Fenrisulven er så sulten at han vil sluke den dyrebare Grottekverna vår! I alle fall ser det sånn ut ....

At Fenrisulven var grådig sulten, det er det ikke tvil om. Historiene om han forteller om en ulv som krevde stadig mer av gudene når det gjaldt å få stilt sulten sin. Stakkars Tyr, han var den eneste guden som var modig nok til å fore ham etter hvert. Kanskje det var derfor Tyr var den som til slutt turte å legge hånda si i Fenrisulvens gap når de skulle binde ham med Gleipne-lenken? Kanskje Tyr tenkte at ingen biter av den hånda som gir mat? Men den gang ei. Fenris var jo ikke som andre. Og Tyr fikk kjenne akkurat det. Akk ja.

Bildet av Fenris og Grottekverna er tatt i Kulturhuset i Asker. Heldigvis hadde Menja tegnet et sverd i munnen på ham, så han fikk ikke bitt sammen over kverna. Så Grotte er fortsatt i god behold.

Vi var invitert til kulturhuset for å spille forestillingen vår for alle kulturkontaktene ved Askerskolene. I tillegg fikk 1.klassingene på SFO ved Drengsrud skole også se forestillingen. Et hyggelig publikum, - ikke sant, Menja? Selv om de voksne ikke var særlig modige. Det måtte et bursdagsbarn fra SFO til for å få lagt armen i gapet til Fenris! Heller ikke Ymer skremte barna. De hjalp til med å få temmet ham, for plutselig merket Ymer at det trakk i halen hans. Tre barn hadde tatt et godt tak i den, og de slapp ikke så lett, nei. Det hadde aldri Ymer opplevd før....

Etter forestillingen dro barna hjem, mens de voksne hadde møte. Menja og jeg fikk være med på møtet, og fikk frukt og kaffe. Det var godt å puste ut litt før vi skulle pakke ned alle sakene og vandre videre ned de 4 trappene og ut av kulturhuset som var en skikkelig labyrint. Aldri har vi gått så langt og lengre enn langt for å få rigget forestillingen vår.. Heldigvis fikk vi hyggelig hjelp - og vips var vi på veien igjen.

- Neste stopp Gudvangen!!

Asker i Skogheimsherad

2011-06-13T12:49:00.000-07:00

I vikingtiden het Asker Askar. Navnet kommer fra asketrær. Det skjønner man godt når man kommer til Askergården og Asker kirke, for der kryr det av ask. Det ser ut som en flokk småtroll står vakt på hver side av den gamle kirkeveien. Noen av dem er nesten 250 år gamle. De ble plantet av presten Johan Christopher Vogelius. En hel alle´av styvingstrær plantet han langs kirkeveien, for der kunne det ikke vokse noe annet nyttig. Til og med i kommunevåpenet er det ask: tre askestyvinger er det, eller askekaller.

Styvingene ble høstet på ettersommeren med noen års mellomrum. Kvister med grønt lauv ble hugget av, så ble de samlet i bunter eller kjerv, tørket og gitt husdyra som vinterfór. De beste styvingstrærne er ask og alm.

Det sies at hvis du legger askeblader i vann ved siden av sengen om kvelden, så er du beskyttet mot sykdom. Og hvis du legger askeblader under puta, så drømmer du store og viktige drømmer om fremtiden. Og hvis du er jente og går med et askeblad for eksempel i lomma, så vil alle gutter like deg. Og omvendt.

Verdenstreet Yggdrasil var en ask. Og den første mannen var en laget av en askestamme. Det var jo derfor han fikk navnet Ask. Og så fikk han gifte seg med almedamen Embla og ble far til alle mennesker på jord.

I gamle dager het det forresten Skogheimsherad i Asker, etter gården Skogheimr. Det betyr "skoggården". Skoggården ble ryddet i jernalderen, på samme tid som Tunheim som erTanum, Haslheim som er Haslum, og Bergheim som ble til Bærum. Den gamle Skogheimgården ble til Skauom og så til Skaugum.

Askargården ble også ryddet i jernalderen og var nok en mektig gård i vikingtiden, siden det er så mange gravhauger fra jernalderen ved kirken. I middelalderen lå det en liten steinkirke der, og i vikingtiden var det kanskje kultsted med hov og tingplass og offerlund, slik det ofte var der hvor de første kirkene ble bygget.

Det sies at det skal være en skatt i den ene av de gravhaugene. Så var det en kveld på 1830-tallet at presten ba noen gårdsfolk om å grave opp haugen. Men rett som det var så de et merkelig lys over prestegården. Det så ut som hele prestehuset sto i brann! De løp for å undersøke, men alt var i orden. Så fortsastte de gravingen, men det samme underlige lyset kom igjen over prestegården, og da turte de ikke grave mer. Det ble bestemt at gravhaugen skulle få få ligge i ro. Og sånn ligger den ennå.

Men tenk om det er en sånn skatt som Hoenskatten inni haugen - Norges største vikingskatt, nesten 2,5 kg gull, 50 gullsmykker og 20 mynter og 200 perler av glass og halvedelsten! Han var nok overrasket, husmannen Halvor Torstensen Kvernmoen, da han en sommerdag i 1834 skulle finpusse en grøft i en myr og plutselig sto med en diger gullring på spaden!

Asker kommunevåpen. Ask fra ''Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz'' 1885. Hoenskatten fra Terra Buskerud- historieboka.no - her.

Med Barnas Turlag på Skedsmo

2011-06-09T08:27:00.000-07:00

Glad og Gylle
Gler og Skeidbrine
Sølvtopp og Sine
Gisl og Fallhovne
Gulltopp og Lettfot
På disse rir Æsene ut
Hver eneste dag
Når de drar til tings
ved asken Yggdrasil...

Var ikke det et fint kvad om hester? - Navnene på gudenes hester er jammen flotte, sa Menja da jeg sa kvadet for henne. - Også passer de så godt her vi er nå!

For vi var nemlig på Skedsmo for å spille forestilling, ha aktiviteter og ha vikingsti denne søndagen. Barnas Turlag i Den Norske Turistforening og gode vikingvenner hjalp oss til å lage en fin vikingdag på Sten, i Gjoleidveien, ved Skedsmo kirke. Og på Skedsmo var det hestekamper i gammel tid.

Etter at jeg hadde sagt fram kvadet ropte Menja oppildnet: Jeg vil blogge om hestekampene på Skedsmo! Og dermed så jeg ikke mer til henne. Ikke før vi skulle ta bilde. Camilla, Per Øivind, Arne Jukesmage og jeg. Da dukket hun opp igjen. Bare se:

Det var flere vikinger enn de dere ser på bildet som hjalp oss denne dagen. Raid bueskytter, for eksempel. Og Frøya-Camilla.... det er hun som tar bildet.

Det var dessuten veldig hyggelig av Skedsmo kommune å la oss få bruke den fine sletta ved Sten menighetshus til vikingleiren vår. For her var det veldig mange gamle minner i nærheten. Kan dere skimte Arne Juksemage mellom trærne her? Han vandrer på en ekte viking-grav!

Vikingstien vår gikk på en oldtidsvei, over gravhauger fra vikingtida og til slutt endte den ved bautaen over Olav den hellige. Der stod Per Øivind og rettet svarene for de som hadde gått stien. (Nei, bildet er ikke av Per Øivind, men av bautaen...hihi...)

Her fikk også de som ville kvesse sverd på "sverd-kvesse-steinen" som lå ved siden av. Den har merker fra den gang ekte vikinger kvesset sverdene her. Denne søndagen ble det faktisk enda flere spor etter sverd på steinen!

Skedsmo = Skeiðismór = hestekampsletta

2011-06-07T10:36:00.000-07:00

På Skedsmo kommunevåpen er det tre hester som løper i rasende fart! I vikingtiden var det nemlig kappløp og ville hestekamper på slettene ved Skedsmo kirke.

Hestekamper - hesteskeid - har det vært i Norge i mange hundre år, kanskje helt fra 500-tallet. I vikingtiden var det hestekamper samtidig med blot og fester for for de gamle gudene, Tor og Odin og Frøy og Frøya.

På tegningen fra eldgammel svensk stein er det hestekamp - ”hestavíg” - mellem to hingster. De sloss nok om en hoppe som begge gjerne vil parre seg med. De sparker og biter og vrinsker stygt, og de gir seg ikke før det flyter blod og den den ikke greier mer, stygt skadet. Eierne egger dem til kamp med pisk og ”heststafr” - hestestav - eller ”skeidstang” i hendene og passer på så de ikke rømmer.

I gravhaugene ved Sten -Tærund er det funnet utstyr til hester. Rundt 40 hauger skal det visst være ved Sten -Tærud. I en av dem var det et flott skrin med beslag. I skrinet var det to spenner, seks glassperler og et smykke med graveringer. Kanskje var det selve bygdekongen, hersen på Huseby, som ble gravlagt i den haugen?

Da raumerne på Romerike hadde blitt "banket til bedring" i et stort slag i 1022 og omvendt til kristendommen, ble det bygget kirke på Huseby. Raumerne måtte slutte å blote og tro på Tor og Odin og det ble strengt forbudt å spise hestekjøtt. Men hestekamper fortsatte mange steder i Norge helt til slutten av 1800-talle - til stor underholdning for bygdefolket og til god hjelp for å finne de sterkeste og beste hestene som fikk bli far til nye hester.

Skal tro hvordan Odins hest Sleipner hadde greid seg i sånne hestekamper - den som hadde åtte bein og var sterkest i verden, den som kunne løpe like godt over land og vann og gjennom luften, som var sønn av den digre jotunhesten Svadilfare og hadde luringen Loke til mor!

Og når vi snakker om jotner: I gamle dager lå det en diger stein like ved Skedsmo kirke. Noen mener at det var en jotne som kastet den fordi han ikke likte kirkeklokkene. Heldigvis bommet han. Han var nok stor, den jotnen, for han sto med ett bein på Hauglifjellet og det andre beinet på Vardåsen!

Noen mener at steinen var en eldgammel offerstein. Og det er den steinen som har gitt navn til Sten-Tærud skole.

Øverst: Skedsmo kommunevåpen. Så hestestenen ved Häggeby kirke i Uppland i Sverige. Og nederst Skedsmo-jotnen som jeg har tegnet.

Kulturtorg i Dansens hus...

2011-05-31T13:20:00.000-07:00

Se hvem som har sneket seg gjennom pipa og ned på Oslo kommunes kulturtorg i Dansens hus: Tordenguden Tor! Og ooops..... der lurer jammen den rakkerfanten Loke! Typisk Loke, han vil alltid være der det skjer. Det er jo faktisk han som gjerne sørger for at ting skjer også, iallefall i de norønne mytene. Han setter i gang ting som ofte går riktig galt for gudene, og så må han sørge for å ordne opp igjen etterpå.

Sånn som når han overtalte de andre gudene til å la en ukjent byggmester lage mur rundt Åsgård. Han skulle ha sol, måne og Frøya som lønn, hvis han klarte å bygge muren i løpet av en vinter. Loke sa til de andre gudene at så fort kom han ikke til å klare det, så det var ingen fare for at de måtte betale ut den dyrebare lønna. Men så viste det seg at byggmesteren var en jotun med en helt utrolig sterk hest, Svadilfare.Hesten jobbet hardt, og dro fram kjempedigre steiner til muren hver natt. Da det bare var tre dager igjen av vinteren, var muren nesten helt ferdig. Gudene var ille ute, for de kunne jo ikke for noen pris gi fra seg Frøya, sol og måne. Siden det var Loke som hadde fått dem til å gå med på forslaget fra byggmesteren, så sa de til Loke at det var han som måtte finne en utvei.

Loke fant en utvei, som vanlig. Men en ganske uvanlig en: Han skapte seg om til ei hoppe - en damehest. Svadilfare var en hingst, som likte hoppa veldig godt. Så godt at han glemte å jobbe, og heller dro til skogs med Loke-hoppa. Og dermed ble ikke muren ferdig, og gudene fikk beholde både Frøya, sol og måne. Og hva skjedde med Loke? Jo, han så ikke gudene noe til på en stund. Ikke før han dukket opp med et lite føll, som han selv hadde født. Og siden Loke var moren, og Svadilfare var faren, så var det ikke noe vanlig føll. Det hadde åtte føtter og var den beste hesten blant guder og menn. Det fikk navnet Sleipner, og ble Odins hest. Så fikk også denne Loke-historien en fin slutt!

Men tilbake til nåtiden:
Det var på Dansens hus i Oslo det skjedde i dag. Og Loke hadde slett ingen ting med arrangementet å gjøre - og dermed ble det også vellykket. Alle vi som skal være med i Oslos kulturelle skolesekk neste skoleår var samlet og presenterte oss for lærere i Osloskolene. Her ser dere Menja og meg, vi hadde tatt med oss litt av hvert fra forestillingen vår. Her gjaldt det nemlig å lokke skolene til å få lyst til å få besøk av nettopp oss. Forhåpentligvis klarte vi det. Vi snakket iallefall med veldig mange de timene kulturtorget varte.

Nå gleder vi oss til å kunne vandre rundt fra skole til skole i Oslo neste skoleår. Vi kommer til å vandre rundt i Vest-Agder også, og i Asker. Fra skole til skole, fra sted til sted. Damduridam!!

Nylenna

2011-05-21T14:13:00.000-07:00

Audhumla! At hun aldri kan lære å oppføre seg. Til og med inne i skogen klarer hun ikke la være å løpe etter mennesker og slikke på dem. Heldigvis ble ikke familiene i Barnas Turlag som var på tur på Nylenna i Oppegård redde i det hele tatt. Ikke for Audhumla, eller Ymer eller Loke eller noen ting. Kanskje det hjalp at de hadde lært litt vikingenes guder og jotner og mere til på veien inn til Nylenna? For dette var dagen da Menjas vikingsti ble innviet. Og de som gikk vikingstien, de lærte litt av hvert om nettop sånne ting. Det er blitt en kjempefin sti, Menja!

Her ser dere våre gode hjelpere denne vikingdagen i skogen. Arne Juksemage heter han som står med staven i hånda. Det er hans telt vikingene står foran.

Vi satte teaterteltet vårt ved siden av Arne Jukesmages telt. Været var strålende. Det hadde det vært lenge. Så lenge var det siden det hadde regnet at vi ikke fikk lov til å tenne bål av brannvesenet. Vi forstod det godt, for det var knusktørt i skogen. Hadde vi tent bål, kunne ilden lett ha spredt seg. - Ja, det skulle tatt seg ut, sa Menja, tenk om vi hadde satt i gang en skogbrann så Nylenna ble som selve Muspelheim!

(Muspelheim, det var det vikingene kalte den siden av det store tomme Ginnungagapet som hadde gnister og ild i seg. )

Takk til Barnas turlag og alle hjelperne våre som gjorde denne søndagen til en flott vikingdag i skogen!

Her ser dere hva Barnas Turlag skrev

Hvalstad - Vale sitt sted eller Hval-stedet?

2011-05-09T01:44:00.000-07:00

Hva Hvalstad - eller Hvalsstaðir - egentlig betyr er det ingen som vet sikkert. Men gården kan ha fått navnet sitt fordi den lå på en fjellrygg som lignet ryggen på en hval.

Den kan også ha fått navnet sitt etter Vale, kanskje han som ryddet eller eide gården. Vale er et gammelt norrønt navn. Det fantes rundt 20 gårder i Asker med -stadir i navnet. De fleste hadde et guttenavn førs -stadir. På Hvalstadgården er det funnet flintflekker, en spydspiss fra et kastespyd fra eldre jernalder og økser fra stein- og jernalder, så det har vært folk der lenge!

I sagaene står det om to som het Vale eller Váli. Den ene var sønn av Loke Da gudene fanget Loke for å straffe ham forvandlet Vale seg til en ulv. Den andre Vale var sønn av Odin. Han hadde veldige krefter. Allerede som ettåring hevnet han drapet på Balder.

I Hymeskvida står det om hval. En gang var Tor på fisketur med jotnen Hyme. Da de hadde rodd helt ut til kanten av havet, dro Hyme opp et par hvaler. Tor syntes nok det var for småtterier å regne. Han kastet ut ankeret som krok med hodet til Hymes største okse til agn og med det fikk han selveste Midgardsormen på kroken. Da ble Hyme så redd at han hogg over snøret så ormen forsvant i dypet. Heldigvis!

Øverst Odins sønn Vale fra et islandsk manuskript fra 1680. I midten Tor og Hyme på fisketur, tegnet av islandske Ólafur Brynjúlfsson i 1760. Nederst hval fra Olaus Magnus sitt fantastiske Carta Marina fra 1539.

Hvalstad

2011-05-06T11:54:00.000-07:00

Det var fredag 6.mai . Klokka var nøyaktig 09.33. Og her var Hvalstad skole!

Velkomsten var upåklagelig: Kakao i til meg, kaffe til Menja, vann til begge og et stort fat med nybakte boller servert oss av et dobbelt sett med kulturverter! Både de "gamle" erfarne vertene, og de nye som nå tar over som kulturverter på Hvalstad. Hyggelige og tjenestevillige alle sammen. Var det noe vi trengte hjelp til, så fikk vi det på flekken.

Kanskje det var sånn det føltes å være rik på vikingetida? For det er jo slik at de rikeste familiene hadde tjenere og treller. De hjalp til med alle slags ting på gården. Noen vikingbarn fikk til og med en trell i fødselsdagspresang. En trell var egentlig en slave. Noen ganger var det en som var tatt til fange av vikingene i et annet land. De ble tatt med på skipet og kom til Norge hvor de måtte jobbe og slite for dem som eide dem. En som heter Arild Hauge, som kan veldig mye om vikinger, han skriver: " Trellene hadde ingen lovstiftede rettigheter. De ble sett på som eieren eiendom. De kunne kjøpes og selges og eieren kunne behandle dem som han eller hun ville.....Prisen var omtrent det samme som for et husdyr." ( Les mer om vikingetiden på http://www.arild-hauge.com/)
- Det er ikke noe hyggelig å høre at folk her i Norge hadde treller, sa Menja da vi snakket om det. Jeg er enig - og glad for at vi ikke har det sånn lenger. Da får det ikke hjelpe at vi må gjøre mange ting selv, iallefall når vi ikke blir vartet opp av snille kulturverter.

Forestillingen på Hvalstad skole var litt vemodig for Menja og meg. For det var den siste forestillingen i Asker for denne gang. Men vi håper å komme tilbake en gang - både til Hvalstad og til de andre skolene vi har vært på i denne turneen.

Men først: En lang og god sommerferie.
Menja og jeg skal blant annet til Lofoten.
Og som dere ser, det er ikke så verst der
heller....

Hofstad skole

2011-05-05T13:21:00.000-07:00

For en herlig vårdag på Hofstad skole! Heggen blomstret, og det var Rusken-dag. Gjett om det blir fint ved Hofstad skole til 17.mai!

Men kulturvertene sviktet oss likevel ikke. De stilte omsorgsfullt opp inne i gymsalen der vi skulle spille forestilling for de minste.

- Men hva er det? Menja hadde fått øye på noe som kulturvertene hadde lagt på matter og benker. Små skilt med tall og bokstaver.

Så skjønte vi det. På Hofstad skole var de noen smartinger: Når klassene kom inn for å se på teater, så var det overhodet ikke noen tvil om hvor de skulle sette seg. Kulturvertene eller lærerne trengte ikke å si et ord om akkurat det , når det var lagt ut så fine skilt som sa hvor de skulle sitte.

Elevene satte seg fint ned på plass, og Menja og jeg blåste i hornene og ropte ut som vi pleier:

"Våkn opp folkens, om dere vil høre

sangene våre og gamle sagn "

Så var vi i gang med forestillingen.

Da skjedde det noe rart. Vi hadde faktisk tjuvstarta! For inn kommer det marsjerende en skoleklasse til. Da ble vi litt forskrekka. Men heldigvis var vi ikke kommet lenger i forestillingen enn at vi kunne begynne på nytt. Og denne gangen kunne vi fortsette helt til vi var ferdige. Som vanlig koste vi oss skikkelig....

Takk for i dag, alle Hofstad-elever. Fint å møte dere alle sammen. En ekstra blomst ( tatt fra Hofstad skoles sceneteppe ) går til de hyggelige kulturvertene. Takk for hjelpen!

Hofstad - Hofstaðr, et sted med hov?

2011-05-05T10:06:00.001-07:00

På Hofstad - Hofstaðr - har det kanskje vært et hov hvor vikingene ofret til gudene sine. Vi vet ikke om et hov var et sted eller et hus. Kanskje det har vært begge deler. Ofte var hovene knyttet til bygdens fornemste og mektigste mann. Hoff og hov kommer fra samme ord. Det er funnet tre gravhauger der og to eldgamle veier på Hofstaðr, så det var nok et viktig sted.

Vikingene blotet og ofret til gudene, for å styrke dem. De hadde gudebilder av tre som fikk mat og drikk satt fram til seg på faste dager. I Olav den helliges saga fortelles det om hvordan det gikk da kongen kom til Dale-Gudbrand på Hundorp, en av de mektigste hersene i Gudbrandsdalen på 1000-tallet for å få ham til å omvende seg til den nye guden:

Kong Olav avtalte møte med bøndene tidlig neste morgen, og da skulle også gudebildet av Tor bæres ut. Da møtet var satt spurte Dale-Gudbrand kongen hvor hans Gud var. Samtidig sto sola opp og kongen svarte: "Der kommer min Gud med stort lys". Da bøndene snudde seg for å se mot soloppgangen, slo Kolbein sterke til gudebildet så det sprakk og ut kom mus, øgler og ormer. Da de så dette tok Dale-Gudbrand og bøndene kristendommen.

De mektigste blant gudene var kanskje Odin, Tor, Frøya og Frøy. Frøy bodde i Alvheim. Det fikk han i gave for sin første tann. Han hadde to alver til tjenere, ekteparet Byggvir og Bejla. Av dvergene fikk Frøy skipet Skidbladne. Det kunne seile til lands og til vanns og gjennom luften, brettes sammen som en duk og legges i en pung, alle gudene fikk plass i det og det hadde alltid god vind. Han fikk også Gullinbuste, en gris med gullbust som for over land og hav med vogna hans og lyste i mørket. Frøy eide også hesten Blodughofi, "den med blodige hover". Og han eide et sverd som hogget av seg selv!

Øverst: Olav Tryggvason knuser hedenske gudebilder. Halfdan Egedius: «Kong Olav i Tors Hov» 1897, via wikipedia.
I midten: Trefigur av Frøy, funnet i Sverige, via Terra Buskerud - historieboka.no, her.
Nedrest: Odin, Tor og Frøy på billedteppe fra Skog i Hälsingland, fra slutten av 1000-tallet eller rundt 1100, via wikipedia.

Drengsrud - Dreng sin rydningsgård

2011-05-04T10:46:00.001-07:00

Det var nok en mann som het Dreng som ryddet Drengsrud-gården. Dreng betyr "en ung og modig mann" og var et ganske vanlig guttenavn i Norge i middelalderen. I Danmark er en dreng en gutt.

Rud kommer fra rydning - det å rydde seg en gård. Mange gårder med navn som ender på -rud ble ryddet i middelalderen. Kanskje DReng var en trell som ble satt fri etter vikingtiden, da Norge ble kristnet, og som brøytet seg en liten rydning i utkanten av en storgård?

Det var en stor jobb å brøyte seg en gård. Du måtte rydde unna trær og busk og kratt, få vekk røtter og stein, pløye jorda og bygge deg hus, med bare nevene, øks, hakke og ard.

Men sagnet sier at Dreng Drengsrud var fryktelig sterk, så det var kanskje ikke svære jobben for ham. Folk kalte ham Drengsrudkjempen og han kunne løfte digre kampesteiner like lett som om de var småstein.

Dreng lå i strid med Tåbe Skauom på Skaugum-gården om hvor grensen mellom gårdene gikk. For å løse det ble de enige om å kaste noen digre steiner fra Drengsrud mot Skaugum. Den steinen som landet lengst unna skulle markere grensen mellom dem.

Hvor den steinen landet vet ikke jeg. Men den ligger der visst den dag i dag. Det sies også at Tåbe druknet i en myr som heter Tåbemyr. Deromkring spøker det har jeg hørt ...

Kanskje både Tåbe og Dreng var i slekt med de store og sterke jotnene fra Utgard? De v ar nok ikke så store som Utgards-Loke, eller Skryme som han også ble kalt - han som hadde en vott hvor Tor overnattet en gang sammen med Loke og menneskebarna Tjalve og Roskva. Du ser ham under her, og på haugen ved siden av ham står Tor og prøver å kakke ham i hodet med hammeren sin. Så store var de nok ikke, nei.

Øverst: Bonde som skjærer rug med sigd, fra The Tacuinum Sanitatis, en helse-håndbok fra middelalderen via wikipedia.
Skautrollet i midten: Th. Kittelsen, det ligner litt på Skaugumsåsen syns jeg.
Og nederst: Digre Utgard-Loke og lille Tor, Ludwig von Maydell 1842 via wikipedia.

Drengsrud

2011-05-04T09:43:00.000-07:00

Se på elevene på Drengsrud skole som vi spilte for!
Hi,hi.... jeg bare tulla. For dette er jo slett ikke de
som vi møtte i dag, Menja og jeg. Jeg tok bare bilde
av et gammelt bilde jeg så på veggen på skolen.
Hvor gammelt det er, vet jeg ikke. Men det er iallefall ikke fra vikingtida. For da fantes det ikke skoler. Det betyr likevel ikke at barn ikke måtte lære seg ting. Det var nok ofte sånn at guttene lærte ting av faren sin og at jentene lærte ting av moren sin. Eller av andre voksne de kjente. Og fra de var ganske små så måtte de være med å jobbe sammen med resten av familien.

På Drengsrud var det lett å komme i godt humør. For det var flere ting enn gamle skolebilder på på veggene.
Se på denne fine teaterspillemannen som hang der så lur og glad! Kanskje det var den som fikk tordenguden Tor så glad og leken der han henger opp ned og venter på at Menja og jeg skal spille forestilling?

Elevene på Drengsrud lo godt og lenge da de møtte Menja og meg. Det var en fryd å spille for dem - vi koste oss riktig godt, ikke sant Menja? Her står Menja og ordner litt med de første menneskene - Ask og Embla - som ble skapt av gudene ved hjelp av en askestamme og en almestamme. Ellers fikk vi god hjelp til å ordne litt av hvert av de rutinerte kulturvertene på skolen. De kjente Menja fra før, så for henne var det ekstra hyggelig å møte dem igjen.

Se så fine de nye T-skjortene deres er!

Etter en fin dag på Drengsrud pakket vi og reiste videre. Sånn er det med oss, akkurat som vi synger i sangen vår: Vi vandrer omkring fra sted til sted.

Eller forresten...vandrer? Kanskje ikke alltid.... vi har jo heldigvis en bil til å hjelpe oss også. Takk for oss, Drengsrud skole!

Billingstad - Bilianstaðir

2011-05-04T05:22:00.000-07:00

Det er ingen som vet hva det gamle navnet på Billingstad-gården -Bilianstaðir - egentlig betyr. Kanskje det var navnet til han som ryddet gården? Stedet til Bilian? Eller kanskje det kommer fra "billing" som visstnok var et gammelt ord for tvilling?
Uansett har det bodd folk på Billingstad lenge, for det er funnet både en steinalderøks og en eldgammel bronsespenne det.
De eldste stad- gårdene ble visst ryddet allerede på 400-tallet og var store og viktige gårder. Mange stad-gårder ble også ryddet i vikingtiden. Det finnes over 2000 stad-gårder i Norge. Men jeg tror ikke det er andre tvilling-gårder enn Billingstad.

Mon tro om det var mange tvillinger i vikingtiden? Kanskje Hugin og Munin - tanke og minne - ravnene til Odin, var tvillinger? Hver morgen fløy de ut i verden, så alt som skjedde og hørte alt som ble sagt og ingen ting kunne holdes hemmelig for dem. Om kvelden kom de tilbake og satte seg på skuldrene til Odin og fortalte ham alt de hadde sett og hørt. Det var nok på grunn av dem at ravneguden var så klok.

Og kanskje de tennerskjærende bukkene til Tor, Tanngrisner og Tanngnjost, de som dro vogna hans over himmelen når det var tordenvær og som kunne slaktes og spises igjen og igjen og være like levende dagen etter, kanskje de var tvillinger?

Snorre forteller om et par tvillingbrødre som begge het Halfdan. Den ene het Halfdan Svarte Haraldsson og den andre het Halfdan Hvite Haraldsson. Kanskje den ene hadde mørkt hår og den andre lyst hår. Ihvertfall het bestefaren deres også Halvdan Svarte og han var svart i håret.

Det virker litt upraktisk at begge hadde samme fornavn. Eller kanskje det var lurt, for når moren deres Åsa ropte Halvdan så kom begge løpende. Men tenk at begge het Halfdan som betyr "halvt dansk" - når faren deres var selveste Harald Hårfagre, han som ikke ville klippe håret sitt før han hadde fått samlet Norge til ett rike, den første kongen i Norge!

Øverst er Odin, tegnet av islandske Jakob Sigurðsson fra 1700-tallet, via Wikipedia.
Så Tor og bukkene fra Peter Madsens tegneserie Valhall via Dagsavisen.
Nederst er det Harald Hårfagre som mottar kongeriket fra sin fars hånd. Harald er nok han langhårete til høyre. Fra Flateyjarbók fra 1300-tallet via Wikimedia Commons.

Matprat på Billingstad

2011-05-03T12:12:00.000-07:00

- Se så fint, ropte Menja da vi kom til Billingstad skole. De har jo deler av et vikingskip i skolegården sin her! Det var det store huskestativet hun mente. Jeg så det jeg også. Snudd opp ned, så kunne det vært starten på byggingen av et vikingskip. Tenk så fint det hadde vært - om skolen kunne ha sitt eget kjempestore skip. Men jeg tror ikke de har tenkt å bygge et. For hvordan skulle de kunne bruke det, når ikke skolen ligger ved vannet ? Uansett var det et fint huskestativ!

På Billingstad spilte vi forestilling for 1, 2 og 3.klasse i gymsalen. Kulturvertene satte frem stoler, benker og matter, og Menja og jeg satte opp teltet vårt. Etterpå tok vi oss en pust i bakken, og koste oss med te og kaffe som kulturvertene hadde kommet med i store kanner. Takk skal dere ha, flinke kulturverter!

Jeg drakk te og spiste en banan. Egentlig er det ikke så veldig viking-aktig å spise bananer. Det var nok ingen her i vikingtida som visste hva en banan var for noe en gang. Den eneste frukten de hadde, var nok vill-epler. Ja, dere som så forestillingen, husker nok at selv gudinnen Idunn hadde fine epler! Riktignok magiske, men likevel...

Og så spiste de bær, akkurat som oss.

Blåbær, jordbær, multer og tyttebær.

Sammen med byggmel kunne de koke tyttebær-

grøt.

Grønnsaker spiste vikingene ikke særlig mye av. Men de hadde en plante som heter kvann, som de brukte mye. Den dyrket de i egne kvanngårder. Løk var også mye brukt, for den ble sett på som symbol på kraft og fruktbarhet. Nepe ble muligens også dyrket. Alt dette vet jeg, fordi det finnes en bok på nettet som vennen vår, Arne Juksemage har skrevet

om vikingmat. Du kan finne den her:
http://www.limnoan.no/Vikingmat.pdf

Jeg vet forresten noe om hva tordenguden Tor spiste:

I en gammel bok med vikingfortelling som heter Håbardsmål, sier nemlig Tor: - Jeg er mett nok, jeg har spist sild og havre! Sild og havre var nok ganske vanlig å spise for menneskene i vikingtiden. Men at gudene spiste sild og havre, det hadde jeg ikke trodd. - Ikke jeg heller, sa Menja da jeg fortalte henne det. - Jeg må si at jeg foretrekker bananer. Det er jeg enig med henne i.

Etter forestillingen på Billingstad skole, kom det mange spennende spørsmål fra publikum. Et av dem klarte vi ikke å svare på. En gutt spurte: - Hvor mange viking-guder finnes det? Vi lovte å finne ut litt mer. Jeg vet fortsatt ikke helt nøyaktig hvor mange guder vikingene trodde på, men jeg har prøvd å telle igjennom alle jeg har hørt om. Til sammen ble det 25 stykker.

Er det noen som leser denne bloggen, som klarer å finne navnet på enda flere? Kanskje du, Menja?

Arnestad - stedet til Arne

2011-05-02T21:58:00.001-07:00

Arnestad - eller Arnastadir som vikingene sa - er nok en gammel gård. Det er visst funnet en steinøks på gården og det er flere gravhauger der. Kanskje det fortsatt ligger en hauggammel vikingmann som het Arn i en av haugene?

Arne eller Arn var ihvertfall et vanlige navn i vikingtiden. Ørn betyr det. Det var også mange navn med -ørn i: Arngeir betyr ørn og spyd, Arnljot - ørn og lys, Arnold - ørn og makt, Arnstein - ørn og stein og Arnulv - ørn og ulv.

Vikingene mente ørnen Verfolne satt helt øverst i toppen av verdenstreet Yggdrasil og speidet utover verden. De trodde også at Hræsvelg, en kjempediger jotne i ørneham, holdt til på kanten av Jotunheimene, ved verdens ende. Når han slo med vingene sine bruste bølgene og vind og storm feide over verden. En annen jotne med ørneham var Tjatse som en gang fanget Idunn og fløy avgårde med både henne og eplene hennes.

Odin hadde også ørneham, den gangen han lurte til seg Suttungsmjøden, skaldedrikken som gjør folk og guder til diktere. Jotnen Suttung, også med ørneham, satte etter Odin. Men Odin var raskest, enda han hadde magen full av mjød. Da gudene i Åsgard så Odin komme flaksende, satte de frem kar på tunet som Odun spyttet mesteparten av mjøden ut i. Men fordi Suttung var like bak ham, måtte han sende den siste resten av mjøden ut gjennom bakenden. Det er den mjøden som alle og enhver kan få og som rimsmeder og toskeskalder super av.

Ørnen er fra Naumann: Naturgeschichte der Vögel Mitteleuropas (1905), Tjatse og Idunn: H. Theaker, 1920, Odin med Suttung bak seg: Ólafur Brynjúlfsson, 1760.

Arnestad

2011-05-02T11:49:00.000-07:00

Gåte: Hva er rødt på grått og veldig mange? Svar: Røde stoler på grått gulv på Arnestad skole som venter på 180 elever fra 1, 2, og 3 klasse!

- Vi har aldri spilt for så mange barn på en gang før, sa Menja da vi kom til skolen. - Hvordan skal dette gå?

Det var egentlig ingen grunn til bekymring. For det var tydelig at elevene på Arnestad hadde vært publikum før. De tok godt i mot oss og satt stille og fint tett i tett på stoler, benker og matter. Det har faktisk vært mye mer bråkete andre steder med bare halvparten så mange barn. Takk derfor til alle som så oss på Arnestad: Dere var et flott publikum! Og en spesiell takk til kulturvertene for den store sjauejobben de måtte gjøre for å få alle på plass.

Her ser dere salen vi spilte i, og teltet vårt står allerede klart til forestilling. Det var helt spesielle malerier på veggene. Jeg gikk litt nærmere og tok et nærbilde av en bitteliten del av det ene maleriet.

Sånn så det ut. Det var et slags tre med fine blomster på.
Arnestad-elevene hadde også flotte trær med blomster
på i skolegården sin.

Jeg tok bilde av det også. Skolegården på Arnestad var en av

de vakreste jeg har sett. Heldige er de elevene som får gå nettopp her!

- Det var godt å spille teater på norsk igjen, sa Menja da vi reiste hjem på slutten av dagen. Det var jeg enig i . Borte bra, men hjemme best! Denne dagen var en fin start på vår Asker-turne. Nå gleder vi oss bare til resten!

Her er svar til dere, Son skole!

2011-04-26T00:02:00.000-07:00

15.mars var Menja og jeg og spilte forestilling på Son skole. Det begynner jammen å bli en stund siden.

Se bare på bildet jeg tok den gangen:

Gjett hva som mangler nå? ( Hi, hi, sier Menja, et lite hint er at det er hvitt og kaldt...)

Her ser dere hva vi skrev da vi hadde vært på Son skole: http://fenja-og-menja.blogspot.com/search?updated-max=2011-03-16T05%3A50%3A00-07%3A00&max-results=7

Barna fra Hølen som går på Son skole holdt det de lovet oss. Plutselig en dag fikk vi en stor, tykk konvolutt i posten. Inni den var det 41 tegninger. Det var barna som hadde tegnet etter forestillingen vår. - Se der er jeg! Ropte Menja begeistret da vi så dem første gangen. - Og se på Ymer! Og Fenrisulven...Mange Fenrisulver!

Det var så mye fint å se, og det morsomme var at alle hadde tegnet litt forskjellig. Vi har lagt alle tegningene ut på bloggen her, på høyre side. Er de ikke fine? Tusen takk, alle som har tegnet til oss!

Bak på noen av tegningene fant vi også noen spørsmål. Jeg skal prøve å svare på dem så godt jeg kan:

Hvordan visste vikingene hva ulven sa når dyr ikke kan snakke? I vikingenes gudehistorer forstod gudene hva alle dyr, troll og mennesker sa. .

Hvordan ble pinnene til mennesker? Vikingene fortalte hverandre at de to første menneskene, Ask og Embla ble skapt på denne måten:

Gudene Odin, Vilje og Ve gikk langs en strand. På denne fant de to trestokker som hadde drevet i land. En ask- og en alme-stokk.

Odin blåste livets pust inn i trestokkene, slik at de kunne puste og leve. Vilje ga dem forstand og bevegelse, mens Ve ga dem form, tale, hørsel og syn. De ga dem varme og farve også, og så var de blitt til mennesker..

Visste dere forresten at Odin, Vilje og Ve var Bures sønner? Husker dere vi fortalte det i forestillingen vår, at Bure var far til de gamle gudene? Det var Bure som kua Audhumla slikket fram med tungen sin. Første dagen slikket hun frem et hårstrå, andre dagen slikket hun frem et hode og et ansikt og tredje dagen slikket hun fram hele Bure.

Hvordan greide dere å snurre kvernen? Som dere så i forestillingen, så er Menja og jeg temmelig sterke, så det er ikke noe problem.

Hvis dere leter litt på nettet og i bøker med vikinghistorier, finner dere nok historien om da Fenja og Menja var hos kong Frode i Danmark. På den tiden var det kong Frode som hadde Grotte-kvernen. Men han klarte ikke å snurre den. Til det måtte han ha hjelp av de aller sterkeste - nemlig Fenja og Menja. Det står i historien at mange trodde at styrken kom av at Fenja og Menja hadde vokst opp i Jotunheimen, og dermed hadde trollblod i årene.

Kan dere komme flere ganger? Vi vet ikke, vi skal vandre så mange steder, så det spørs.... men vi håper jo at vi en gang ser dere alle igjen. Vi glemmer nok ikke Son skole så lett, vi som har fått så mange fine tegninger av dere. Ha en riktig fin vår og sommer, alle sammen!

Skandinavisk dag i Menet

2011-04-15T04:43:00.000-07:00

Ser dere hva dette er? Jo, det er barn som sitter inne på flisgulvet i forsamlingslokalet i Menet og tegner fine runer til kornposene sine. Det var deilig og svalt inne på gulvet. Ute var det varm sol. Vi hadde startet aktivitetsverkstedet ute i sola, med fløytespill og kverning på de to kvernene våre. Etterpå var det godt for både små og store og komme inn og tegne runer på lin.

Det var nok ikke mange i Menet som hadde gjort akkurat det før. Men i dag var det "Skandinavisk dag", så da fikk de prøve seg. Små barn, store barn, unge voksne, mødre, fedre og bestemødre.. Vi hadde danseverksted også, med færøysteg og "Mannen han gikk seg i vedaskog". For første gang ljomet denne gamle norske middelaldersangen ut i den lille landsbyen langt nord i Cantal.

Det var i "Salle Polyvalente" i Menet vi spilte forestillingen vår for aller siste gang på denne Franrike-turneen. -Det var jammen vemodig, sa Menja trist da vi var ferdige. - For denne turen har vært som et eventyr!

- Det har den. Men vi er jo alltid på vandring, og nå er vi klare for nye eventyr, trøstet jeg henne. Når vi har reist den lange reisen tilbake over sjø og land, så venter skolebarn i Asker på oss.

Mon tro hvordan det blir?

God påske, så lenge!

Cros de Ronesque

2011-04-14T09:56:00.000-07:00

Da vi skulle spille forestilling i Cros de Ronesque ble vi møtt av en blid og logrende hund. Gjett om Menja og jeg likte det! Det viste seg at det var en helt spesiell hund, den holdt på å bli lært opp til å bli førerhund. Hundetreneren var kokken på restauranten i den lille landsbyen. Han kunne lage fantastisk mat. Se bare på bildet:

Dette var mat han serverte til Menja, Pia og meg før vi skulle spille forestilling.

Han kunne mer enn det også. Han var faktisk en pensjonert bjørnetemmer! Men han måtte slutte da en vill bjørn nesten spiste ham opp. Nå har har han kunstig bein og arr både på magen og på armen sin.

- Han skulle ha levd før Gleipne ble laget, før gudene samlet inn bjørnenes redsel, sa Menja ettertenksomt da hun hørte den dramtatiske historien. - Da hadde bjørnen blitt redd og løpt sin vei istedenfor å angripe en uskyldig bjørnetemmer....

-Da måtte han ha levd for uendelig lenge siden, Menja, sa jeg.- Lenge før vikingtida.

For alle vet jo at bjørnene var både sinte og farlige i vikingtida. Vikingene hadde respekt for bjørnen. Ordet "berserk" ble ofte brukt om en fryktløs viking-kriger. Det betyr sansynligvis "bjørneserk", eller "bjørneskjorte". En bjørnskinnspels var noe av det flotteste du kunne ha på deg i vikingtida. For det betydde ofte at du hadde sloss med en bjørn, og vunnet. Det var jo bare de modigste krigerne som turte akkurat det.

Det trengtes ikke fullt så mye mot å komme på forestillingen vår. Det var jo bare å gå inn den åpne døra med plakaten på. Mange gjorde det i Cros de Ronesque den kvelden vi var der. Og tenk, det kom 9 nordmenn også - bare for å se på oss! Så under denne forestillingen var det mange som skjønte det franske språket og ikke det norske, og noen som skjønte det norske språket og ikke det franske. Vi tror uansett at alle koste seg. Både med teater og med kaffe og kaker etterpå. For i Cros det Ronesque var det flere enn pensjonerte bjørnetemmere som kunne lage gode ting å putte i munnen!

Tilbake til trivelige Thiezac

2011-04-14T08:38:00.000-07:00

-Tilbake til Thiezac, det er jo ekte stavrim det! Menja var begeistret da jeg viste henne overskriften på bloggen. For det er jo en viking-kunst å bruke stavrim, eller allitrasjon som noen kaller det. Det trenger ikke å rime på slutten av ordet sånn som folk gjør nå for tiden, det viktigste er å bruke ord ganske etter hverandre som begynner med samme bokstav. Akkurat som Grotte gjør når vi spør om hva verden er laget av:

"Ar var Alda "...

Her ser dere forresten Grotte, ventende på trappa i nettopp Trivelige Thiezac. Grotte hadde vært i Thiezac to dager før også, da en gjeng med skolejenter fikk male korn på ham.

Nå skulle vi spille to forestillinger for de minste skolebarna i Thiezac, de som bare var 3, 4 eller 5 år. Ja, det er faktisk sant, franske barn begynner på skolen allerede når de er 3 år. De var så små at Menja og jeg bestemte oss for å spille litt ekstra forstiktig, for ikke å skremme dem.

Menja ser jo ikke særlig skremmende ut, men vi passet på å ikke gjøre Fenrisulven altfor barsk. Og Loke...

Det gikk bra. Småbarna lot seg ikke skremme så lett. Kontakten vår der, Jacques, fortalte oss at flere av dem sikkert visste en del om vikinger allerede før vi kom.

- Mange barn her har lest om vikinger og vikinggudene i den belgisk-franske tegneserien som heter "Thorgal", fortalte Jacques. Serien er skrevet av Jean Van Hamme og tegnet av Grzegorz Rosinski. Den handler om Thorgal Ægirsson som lever på vikingenes tid. Han får hjelp av både smeder og dverger, så dette kjenner nok barna igjen når de ser på forestillingen vår.

- Vi skulle laget et flott vikingkvad om de tøffe småbarna i Thiezac, sa Menja da vi reiste hjem etter to forestillinger. Men det klarte verken Menja eller jeg. - Vi skulle hatt Arne Jukesmage her, sa vi til hverandre. Han kunne hjulpet oss. For vi kjenner nemlig en rim-smed, vi. En som virkelig kan lage stavrim.

- Vi vet at han leser bloggen vår, kom Menja på. - Kanskje han kan lage et lite kvad om barn som ikke lar seg skremme. La oss utfordre ham!

Det er herved gjort....

I Maurs i tretti graders varme...

2011-04-14T08:34:00.000-07:00

Se på gradestokken! Ikke rart vi svettet da vi satte opp teltet vårt i Salle de la tetes i den lille byen Maurs. Enda klokka var over sju om kvelden, var det varme så det holdt. Hvordan i all verden skulle vi klare å spille forestilling i sånn varme? Vi ser litt utslåtte ut Menja og jeg også, der vi sitter utenfor døra med Grotte ved vår side og venter på at publikum skal sette seg inne i den store salen.

Men vet dere hva? Forestillingen ble kjempegøyal! Både for oss og publikum. For folk i Maurs kunne le og kose seg selv om det var varmt. Og latter smitter over, så da slappet vi av og tullet og koste oss vi også.

Vi følte oss til og med litt hjemme.
For selv om de ikke hadde møtt noen som oss før, så var de iallefall vant til vikinger i denne byen. I allefall kanskje.... for se hva det stod på et av nabohusene til festsalen vi spilte i:

På det grønne skiltet i midten står det faktisk VIKING!

Med kvern, runer, musikk og dans i Thiezac

2011-04-06T10:13:00.000-07:00

I dag fikk hverken guder, ku, kjempe eller vikingtelt være med oss - for i dag har Menja og jeg ikke spilt forestilling. Sammen med Pia har vi vært lærere for 7 flotte jenter i den lille byen Thiezac. De hadde meldt seg på de to verkstedene våre. Og nå vet de nok mye mer enn før om kverning av mel, skriving med runer, norske gamle sanger og dansing på lang rekke sånn som vi tror vikingene gjorde.

Egentlig er det ikke så lett å lære bort hvordan vikingene sang, spilte og danset. Ingen bilder eller bøker finnes fra vikingtida som kan fortelle oss akkurat hvordan de gjorde det. Så vi må gjette. Det er lettest å vite hvilke instrumenter de spilte på. For mange instrumenter er funnet i viking-graver. For eksempel er det funnet beinfløyter, maken til min.

Og hva med sang? Noen har sagt at vikingene sang så stygt at det hørtes ut som hundehyl! Men det var nok ikke alle som sang sånn. Du kan lese om vikingenes instrumenter og sang et annet sted her på bloggen: http://fenja-og-menja.blogspot.com/p/vikingmusikken-til-fenja-og-menja.html

Mange tenker seg at vikingene danset langdans, i en stor ring. Med "færøysteg": To skritt frem, og et tilbake. Vi vet at dette er en veldig gammel måte å danse på, mens man synger lange sanger. På Færøyene gjør de det fortsatt når de skal feste og kose seg. I Norge gjør også noen det, men i mange år var det slett ikke vanlig. Men vi tror at det kunne ha vært sånn vikingene danset i Norge for tusen år siden. Derfor var det langdans vi hadde tenkt å lære barna her i Frankrike. Siden barna i verkstedene våre har vært så små, så har vi sunget og danset i ring, men ikke lært dem færøystegene. Og siden det er oss - Fenja og Menja - som danser med dem, så har vi danset mens vi har sunget kjenningsmelodien vår, "Dam-duri-dam".

Vi vet mye mer om kvernene våre, og hvordan vikingene kvernet korn til mel. Jentene i Thiezac visste ingenting om det på forhånd. Men de likte veldig godt å kverne på både Grotte-kverna vår, og Heime-kverna. Vi har nemlig tatt med den store kverna til Arne Juksemage også. Den ser dere her, på gulvet i fest-salen i Thiezac.

Mammaene til jentene på kurset vårt syntes også det var spennende å male korn på kvernene våre. Og sannelig kom ikke byens borgermester ruslende også, for å se på kverningen. Menja snakket med ham.

-Han likte kvernene våre, men han likte ikke det norske flattbrødet jeg ga ham, sa Menja etterpå.

Jentene på verkstedene våre var ikke som borgermesteren. De ville ha stadig mer flatbrød! De likte kornet vi hadde med også. Noen spiste ganske mye av det. Får håpe de ikke får vondt i magene sine i kveld...

Alle fikk med seg kornposer hjem. Menja viste dem hvordan de kunne lage kornposer med runeskrift inni. Med kull skrev de navnet sitt i runer, og så valgte de seg et par trolldomsruner i tillegg. Heldigvis kunne Pia oversette alt det spennende Menja sa om runene.

Da verkstedene var over, gikk vi ut av festsalen og til det deilige sommerværet. To mammaer hadde bakt kaker som vi alle fikk smake på.

Og da vi reiste videre, hørte vi franske jentestemmer synge så fint: Damduridam!

Pierrefort

2011-04-05T09:01:00.000-07:00

Se !Menja hadde fått øye på noe. På biblioteket i Pierrefort hang det en plakat med mange figurer vi dro kjensel på. Det var hyggelig å se den henge der. Vi skjønte at her var vi velkommen! Etterpå fikk vi se at de hadde laget en side om oss i den lokale kulturkalenderen for byen også. Det var vår lokale arrangør som viste oss den. Han viste oss også noe annet spennende: En lokal treskjærerutstilling på biblioteket . Her viser han oss en gammel treskemaskin av tre.

Veldig mange av tingene som lå i utstillingen hadde noe med kuer å gjøre. Se bare her!

Kuene og oksene i Pierrefort i gamle dager ble brukt til trekkdyr. Derfor pleide de her å lage sko til dem som de festet med nagler, som en hestesko. I dette området har bøndene en kurase som heter Aubrac. De ser mye lysere ut enn Salers-kuene. Disse kuene har bøndene for kjøttets skyld - de melker dem ikke. -Så osten vi får her i Cantal kommer nok ikke fra Pierrefort, slo Menja fast der hun satt og gumlet på en ostebit mellom forestillingene våre.

På de to forestillingene våre på barneskolen, møtte vi mange barn som visste mye om kuer. De var kjempeflinke til å lokke på Audhumla på sin egen franske måte. "- Beschebe! Bescehebe! " ropte de. Audhumla likte det, for hun kom som et skudd begge gangene. Og slikket og slikket og slikket på publikum.....Barna i Pierrefort tok det med godt humør.De var nok vant til å bli slikket på av kuer. En av dem fortalte at tungene til kuer er veldig varme. Kanskje det var den varme tunga til Audhumla som smeltet isen på den kalde siden av Ginnungagapet?

Vi hadde en strålende dag i Pierrefort. Her ser dere hvor koselig skolen var. Barna var hyggelige, de voksne var hyggelige, og tenk: Her fikk vi ikke 3-retters lunsj, men 4-retters! I tillegg fikk vi brus da vi dro og kaker og kaffe da vi kom om morgenen. - Det spørs om noen kommer til å kjenne oss igjen når vi kommer tilbake til Norge, sa Menja da vi dro. - For antageligvis kommer vi til å trille hjem etter all den franske maten!

Massiac

2011-04-04T10:41:00.000-07:00

I Massiac skulle vi spille 2 forestillinger for skolebarn i "Salle Polyvalente". Et ganske fint ord. Men hvordan så det ut der, mon tro?

Vår arrangør Celine viste oss huset. Utenfra så det litt stusslig ut. Kjempestort. En slags idrettshall. Eller egentlig en allbrukshall. Det var akkurat det det var.

Da Celine åpnet dørene for oss, skjedde det nemlig mye rart der inne. I det ene hjørnet så vi noen barn som øvde seg på å være akrobater. Sirkusmusikken klang lystig i ørene våre. I den andre enden av salen var det noen musikere som holdt på å ta ut utstyret sitt. De hadde nok hatt konsert på den fine scenen.

Vi satte teltet vårt foran scenen, vi. Der stod og så litt smått ut...Pia og Menja ser litt små ut også.

Så tok Celine oss på restaurant. Tre retters lunsj - det var noe det! Menja og jeg tenkte på hvordan det er når vi skal spille for skoler i Norge. Da pleier vi å få te og kaffe. Og kanskje en liten kjeks. Men ALDRI tre-rettter på restaurant. Her ser dere restaurauranten vi spiste på:

Egentlig er det litt dumt å spise så mye rett før man skal spille to forestilinger. Iallefall for oss som ikke er vant til det. Menja og jeg spiste oss mette og dovne. Menja ser litt doven ut, ikke sant?

Men egentlig er hun bare sliten. Og det er ikke noe rart. For bildet er tatt etter at begge forestillingene var unnagjort. Det er ikke bare bare å spille teater i et annet land og delvis på et annet språk. Barna i dag var i alderen 4 - 10 år, og hadde masse spørsmål til oss etterpå, akkurat som barna i Norge. Men vi oppdaget at de faktisk kunne en del om historien vi forteller, mer enn mange norske barn vi har møtt. Det var imponerende.

Ellers har vi oppdaget en annen ting. Franske barn er nok reddere enn norske barn for ulv. Vi vet ikke hvorfor. For det er ikke vanlig å se ulv her, selv om det kommer et og annet streifdyr i fjellene akkurat som i norsk skog og fjell.

I vikingtiden var ulven et mye vanligere syn, både i Norge og i Frankrike. Vanlig vikingnavn var Ulv og Ulf. Rolf og Rolv var også brukt, og det betyr "berømt ulv". Akkurat det navnet passet jo bra på han som ble kalt for Gange-Rolv - en av de mest berømte vikingene her i Frankrike. Han ble kalt Gange-Rolv hjemme i Norge fordi han var så diger at han alltid måtte gå til fots. Ingen hester kunne bære ham, så stor var han. I Frankrike ble han kalt Rollo. Han kom til Normandie i Frankrike på 900-tallet, og ble hertug! Og så ble han gift med en ekte fransk prinsesse. Men da måtte han nok legge bort mange av vikingvanene sine. For eksempel passet det ikke å tro på de norrøne gudene mer....Han ble en kristen og ble døpt i en stor katedral i Frankrike som heter St.Clair. - Kanskje han ikke en gang trodde på historien om Fenris, sa Menja da jeg fortalte henne om ham. - Han glemte sikkert det meste han hadde lært da han var liten vikinggutt i Norge.

Ja - kanskje? Ikke vet vi. Men vi vet at det er etterkommere etter vikinger her i Frankrike, blant annet etter Gange- Rolv. Og det er kanskje på tide at de også får høre om Fenris? Menja og jeg gjør noe med akkurat det. Og så er det bare å håpe at de ikke får altfor mange ulve-mareritt når vi har vært å besøkt dem på skolene deres!

St.Projet de Salers

2011-04-03T09:52:00.000-07:00

- Hold på Audhumla, for her kan vi komme til å møte mange flotte kyr og okser! Menja var litt bekymret før vi kjørte til St. Projet de Salers. For vi hadde jo begge hørt om kurasen Salers, og vi visste at den kom akkurat fra det området vi skulle spille forestilling i.

Etter en halvtimes kjøring i ettermiddagssola kom vi frem til den gamle skolen hvor vi skulle spille. Der ble vi møtt av Florence, som fortalte at vi var heldige: For nøyaktig et år siden snødde det her! Men i dag var det så varmt at vi kunne sitte ute og kose oss med den deilige maten hun hadde gjort i stand til oss.

Hun fortalte oss også mye vi ikke visste om Salers-kuer. Hun hadde nemlig 43 kyr på båsen, så dette visste hun alt om. Vi skjønte fort at Salers-kuene var noe for seg selv. De er ikke mulig å melke dem uten at de har kalven sin ved siden av som de kan få slikke på ryggen. Og de føder ute - uten noen hjelp fra mennesker. - Tøffe som vikinger!

I Norge i vikingtida var også kua viktig. Faktisk var kua vikingenes viktigste husdyr! Kanskje det er derfor de fortalte hverandre at det første levende vesenet i verden var ei ku? Selveste Audhumla.

Her ser dere hvordan det så ut da Audhumla dukket opp i Frankrike for 2 år siden...

Mange steder i Norge var det så kaldt og så lite jord å dyrke at fiske og husdyr var nødvendig for å overleve. Vikingene hadde også griser, geiter, gjess og hester.

Arkeologer har funnet spor etter kyr som var så gamle som ti år. Det viser at dyrene ikke ble holdt for kjøttet sin del, men fordi de ga melk. Så kunne vikingene bruke melken til ost og smør som mettet godt gjennom den kalde vinteren.

Audhumla dukket opp som hun skulle i St. Projet du Salers. De som hadde møtt opp denne fine vårkvelden koste seg - og det gjorde vi også. Noen av våre franske publikummere hadde til og med pyntet seg med norske lusekofter til ære for oss som hadde kommet den lange veien for å spille for dem!

La Feuillade-en-Vezie

2011-03-30T13:39:00.000-07:00

Det var en regntung dag i Cantal. Dagen da Menja og jeg skulle spille vår aller første forestilling i Frankrike i år. Jeg gledet meg. Hvem trenger sola når vi har mange barn som venter på oss på et sted som vi aldri har vært på? Til og med barn som aldri har møtt noen fra Norge før.

Barna vi møtte i dag hadde fri fra skolen. Enda det var onsdag. Men sånn er det i Frankrike. Alle barn har fri både i helgene og onsdagene. - Jeg kan tenke meg at mange norske barn også ville likt å ha det sånn, sa Menja da vi hørte om det.

Vi skulle spille for barna som gikk på et skolefritidssenter i byen La Feuillade-en-Vezie. Her står vår blå bil utenfor bygningen vi skulle spille forestilling og ha danseverksted i. Hvordan skulle forresten det gå, vi som ikke kan snakke ordentlig fransk en gang?

I vikingtida kunne norske vikinger reise langt avgårde uten å måtte lære seg nye språk. For da snakket de ganske likt i Norge, Sverige, Danmark, England og Island. - Så praktisk! Men vikingene som dro til Frankrike hadde det nok like vanskelig som Menja og jeg har det nå med å forstå hva som ble sagt.

Heldigvis: Både dansen og teateret gikk likevel bra. Det hadde det ikke gjort uten Pia. Hun hjelper oss med å finne ut alle ting vi lurer på her i Frankrike. For Pia kan både norsk og fransk. Her i Frankrike er hun forteller i forestillingen vår. Det er også hun som har hjulpet oss med å lage forestilllingen.

Sånn ser Pia ut.

Men hvem er dette, mon tro? Idunn med eplene? Eller forresten, jeg synes jeg har sett den røde lua før... Jeg trenger nok ikke Pia til å finne ut akkurat det, nei. Takk for en fin dag, Menja!!

Fremme i Frankrike

2011-03-24T12:24:00.000-07:00

- Tenk om vi hadde hatt en vogn trukket av katter! Menja og jeg snakket om alle måter som det går an å reise på, og alle dyr som kan brukes til trekkdyr. Hester, hunder, bukker .... og katter. Vi var enige om at katter er det fineste. Kattene til Frøya pleier å trekke vognen hennes når hun er ute på reise. Det må være noen ekstra sterke og kanskje ekstra store katter, ikke sant?

Vel fremme i Frankrike møtte vi faktisk en katt. Det var slett ikke en av kattene til Frøya. For dette her er Oscar, en av kattene til Pia og Tim. Det er de som har invitert oss til å spille forestillingen vår i Frankrike. Derfor reiste vi rett til dem.

Jeg kan ikke tenke meg at Oscar og søsteren hans hadde klart å trekke noen vogn. Så mye bedre det må være å ligge i vinduskarmen. Det er varmt og deilig i sola her, enda det er tidlig vår.

Huset Tim og Pia bor i ligger i landsbyen Yolet, like utenfor Aurrilac. I Aurrilac har vi satt opp teltet vårt i teater- lokalene til "Theatre Beliashe". Vi skal nemlig øve her sammen med Pia før vi reiser ut til franske skoler og andre steder vi skal spille. Det er litt av hvert å ordne med også, før vi kan dra av sted.

Som dere ser, så er flittige Menja i full gang!

Fenja og Menja i Tyskland

2011-03-24T11:51:00.000-07:00

Her har Menja tatt bilde av meg på det store skipet som tok oss til Kiel, i Tyskland. Grunnen til at jeg smiler er at jeg var glad for at vi slapp å ro hele veien i et vikingskip. Det ville nok tatt mange slitsomme dager, for det var helt vindstille da vi dro. - Men om vi hadde hatt Skibladner, så hadde det jo gått ganske greit, sa Menja. Og det hadde hun jo helt rett i. Om guden Frøy hadde invitert oss med i skipet sitt, hadde vi ikke sagt nei. Tenk å kunne reise like bra til vanns og til lands! Vi kunne ha sittet på med Skibladner helt til Frankrike. Og når vi kom fram, så kunne vi bare ha brettet det sammen og puttet det i lomma. Et sånt skip er det bare dvergesmeder i Svartalvheim som kan lage. Vi kjenner jo en av dem, han som laget lenken til Fenris. Var det han som laget Skibladner også, mon tro? Da vet jeg hva faren hans heter: Ivalde. For det var Ivalde-sønnene i Svartalvheim som laget Frøys fantastiske skip.

Vel fremme i Tyskland stoppet vi et sted for å spise litt. Da var det vi så dem: Eplene. De lå utover på bakken. Kunne det være Idunn som hadde mistet dem? Hun kan jo være litt slumsete med å passe på eplene sine, det vet alle som har sett forestillingen vår. Menja var ikke så modig, men jeg smakte en bitteliten bit. Det skjedde ingenting. Så det var nok ikke ungdomseplene til Idunn. Men tenk om det hadde vært det! Da hadde kanskje Menja måtte passe på en liten unge resten av veien - nemlig lille meg. Egentlig er jeg glad for at det ikke var Idunns epler vi fant. For jeg er ganske stolt av at jeg er størst av oss to. Og størst er jeg heldigvis fortsatt.

Da vi skulle sove i Tyskland, stoppet vi i en liten by som het Hausach. Der var det sannelig mange rare dyr!

Foran "Gasthaus Løwen" hadde noen laget en løvemosaikk. Wæhh! - Håper ikke det er flere løver her, sa Menja da hun skulle sove. Heldigvis så vi ingen.

Men vi så Baldo!! Vertshuseierens lille kosehund. Den var veldig lydig, se så fint den sitter i stolen for at jeg skulle få tatt bilde av den. Den var ikke akkurat noen vikinghund. Hundene som vikingene hadde, lignet nok mer på elghunder eller buhunder.

Men det kan godt være at noen vikinghunder var like små som Baldo. For det var ganske vanlig å ta med seg hund på vikingferd.

Hundene ble brukt til å holde vakt, til jakt, til gjeting og til trekkdyr. I vikingegraver er det funnet hunder, så de var viktige dyr. En som eide en hund, kunne ikke reise til dødsriket uten hunden sin. I en grav - Gokstadskipet - er det funnet 6 hunder. En stor med lange bein, noen middels og to omtrent så store som Baldo.

Til og med trollene i Jotunheimen hadde hunder. Husker dere da trollene stjal hammeren til tordenguden Tor? Da Loke dro ut for å lete etter den, møtte han trollgubben Trym sittende og veve gullbånd til hundene sine. Jeg vet ikke navnene på de hundene. Men jeg vet navnet på en hund som vikingene fortalte hverandre om: Garm. Garm er vakthund. Han har en helt spesiell dør å vokte, nemlig porten inn til Hels saler, i dødsriket. Noen sier at Garm egentlig er Fenrisulven. Men det vet verken jeg eller Menja. For selv om vi har vandret langt og lenger enn langt, så har vi heldigvis aldri vært i dødsriket.

Om morgenen tok vi farvel med Baldo og tråkket over løvemosaikken for siste gang. På vei ut av Hausach ropte plutselig Menja: - Stopp! Stopp! Hun hadde fått øye på noe ganske uvanlig. En ku på vandring oppover en husvegg! Hva i all verden hadde den der å gjøre? Ikke vet vi. Vi kjenner jo bare kua Audhumla, og hun kunne ikke svare oss der hun lå godt pakket ned i bagasjen vår. Men jeg tror nok at kua på veggen het Rosa, for det er et kunavn. Og de fleste er nok enig i at det er et navn som passer denne kua temmelig godt...

Siste stopp: Brevik

2011-03-16T06:07:00.000-07:00

Dagen på Brevik begynte litt dumt. Først kjørte vi oss vill. Heldigvis traff vi en snill dame som fortalte hvor Brevik skole var. Men da vi kom dit, så fant vi ikke kulturvertene. Enda vi visste at de skulle møte oss. Hvor i alle verden var de? Vi lette. Utenfor gymsalen, på parkeringsplassen og rundt omkring. Menja gikk til og med inn i skolehuset og fant kontoret, men der var det ingen å spørre.

Det endte med at vi bar inn alt ustyret selv. Da plutselig var de der: Vegar, Anna og Ingrid fra 7.klasse.Så flott at vi fant hverandre til slutt! For de hadde med te til meg og kaffe til Menja ( akkurat sånn som vi liker det), og de satte fram matter og benker som 1. og 2.klassingene skulle sitte på under forestillingen. De hjalp oss etter forestillingen også, med å rydde og ordne og bære ut tingene våre. Så kjære kulturverter på Brevik skole: Tusen takk for all hjelp i dag. Den satte vi veldig pris på.

Dette var den siste forestillingen på årets turne for den kulturelle skolesekken i Akershus. Det var litt vemodig å tenke på det. - Men vi har iallefall mange gode minner fra skolene i Gjerdrum og Vestby, trøstet Menja meg etterpå. - Tenk på alle de kloke spørsmålene vi har fått.. Og så mange hyggelige elever vi har møtt. Og det er så gøy å høre at de ler av oss! Menja måtte le da hun tenkte på det. Ja, dere har vel lagt merke til at Menja elsker når publikum ler. Men så er hun også "Morsomme- Menja"! Jeg er veldig glad for akkurat det. Selv om hun er litt rampete. Noen barn har fortalt meg at hun ikke en gang klarer å gå pent når vi to går med Grottekverna.

På Brevik ble vi vinket farvel av mange blide barn - de hadde stilt seg opp i snøkanten i sola for å ta farvel med oss. En gutt spurte oss: - Skal dere kjøre til Verdens Ende og se om Fenrisulven sitter der? Det var et passende spørsmål. For Menja og jeg skal reise langt nå. - Vi skal iallefall holde god utkikk etter Fenrisulven på veien, lovte vi barna på Brevik.

Jeg startet med å speide gjennom et bildekk som hang i en liten skog ved Brevik skole. Der var det iallefall ingen Fenrisulv. Eller ... ?

Fra Brevik i den brede viken

2011-03-16T05:50:00.001-07:00

Tenk om vi hadde hatt et vikingskip, Fenja! Da kunne vi pakket teltet vårt og alle sakene oppi det. Og flatbrød og tørket kjøtt og tørrfisken vår, så vi hadde mat, og kanskje en ku, så vi fikk melk, sånn som vikingene. Og et kart. Vikingene hadde ikke kart. Men de var flinke til å navigere etter sol og stjerner. Noen ganger kom de feil, men på den måten fant de nytt land. Som for eksempel da Naddodd kom ut av kurs på veg til Færøyene og fant Island.

Men vi måtte nok hatt et kart. Kanskje et sånt som dette, selv om det ble tegnet mer enn 500 år etter vikingtiden. Men det har ihvertfall mange sjømonstre, og det er alltid godt å vite hvor de er hen. Hvis du klikker på kartet b lir det større og da kan du kanskje se noen sjømonstre.

Tenk om vi kunne seilt avgårde i dag! Fra Brevik i den brede viken og rett ut fjorden til det store åpne havet og helt til Frankrike! Der måtte vi seilt opp en lang, lang elv. Og på slutten av den elven måtte vi nok båret skipet vårt et stykke.

Før eller siden hadde vi vel kommet oss til Aurillac i Frankrike, der hvor alle Saler- kuene venter på oss. De blir nok veldig glade når vi forteller dem at det aller første vesenet i verden var en slektning av dem som het Audhumla!

Og så kunne vi jo svippet innom verdens ende på veien, sånn som vi lovet Brevik-barna, og sett om Fenrisulven fortsatt sitter på holmen Lyngve i sjøen Åmsvartnir, bundet med lenken Gleipne og med sverdet til Tor i munnen sin. Stakkars Fenris! Jeg syns det er dumt med sverdet. Det er ille nok å være bundet bestandig. Derfor har jeg tegnet ham uten sverd, jeg!

Kartet er tegnet av Olaus Magnus sitt Carta Marina fra 1539. Audhumla som slikker fram Bure er fra et islandsk manuskript fra 1700-tallet. Og Fenris er en Menja-tegning.

"Aurvandils tå" i Son?

2011-03-15T14:36:00.000-07:00

- Se, der er skolen! Menja hadde vært på Son skole før, så hun viste meg hvor veien til skolen gikk. Og ja, der så vi skolen i det fjerne.....Ser dere den fine stjerna på skoleveggen? Kan det være en sjøstjerne?

Vi gikk nærmere. Det var ikke så lett å se hva slags stjerne det var. -Jo, jeg vet det, ropte plutselig Menja glad. - Den er jo veldig rar. Dette må være stjernen som heter "Aurvandils tå"!

Så lo hun godt. For "Aurvandils tå" er jo et ganske rart navn på en stjerne. Men det har sin forklaring;
Aurvandil er navnet på en skallet mann som en gang var på tur med tordenguden Tor i Jotunheimen. På veien tilbake måtte de krysse en gifitig og kald elv. For å komme over, måtte Tor bære Aurvandil på ryggen. Men Aurvandil sin tå ble så iskald da de krysset elven at den ble helt forfrossen. Da tok Tor og brøt av hele den forfrosne tåa og kastet den opp på himmelen. Der ble den til stjernen "Aurvandils tå".

Her ser dere Menja sammen med Tor på tur, i Lofoten. Jeg skjønner ikke at hun tør. For se, bak dem er det vann. Kanskje det er iskaldt? Tenk om Tor hadde svømt seg en tur med Menja på ryggen, og så kastet tåa hennes opp på himmelen etterpå. Da hadde vi nok hatt en stjerne som het "Menjas tå" også. Men jeg tror Menja er glad for at hun fortsatt har alle ti tær i behold, eller hva sier du - Bera Menja den Modige?

Vi gikk uansett inn i skolehuset med stjerna på. For der inne var jo aktivitetsrommet, der snille Marit kulturkontakt ventet oss og hjalp oss. Hun var så blid og hyggelig, og skinte som.... ja, kanskje nettopp en stjerne.

Menja og jeg spilte forestillingen vår for 134 stjerne-skinnende-blide 1. og 2. klassinger.

Og nå gleder vi oss: Marit har sagt at 2.klassingene fra Hølen har tegnet tegninger fra forestillingen, og at de skal sende dem til oss. Det er aller første gangen noen har gjort til oss. Det er nesten så vi føler oss som skikkelige stjerner vi også....

Son ved gyteelva

2011-03-15T07:04:00.000-07:00

Son-navnet er så ikke lett å bli klok på. Det har vært skrevet både Soon, Zoen og Zoon. Navnet kan komme fra elva Såna som er samme elv som Hølenselva. Sånaelva kan ha fått navn fra å så, som betyr når fisk gyter. Så Såna kan bety "gyteelva". Eller kanskje kommer det fra svona, å minke, "elva som minker mye i tørketiden".

Det er funnet eldgamle ting i jorda rundt Son, helt fra yngre steinalder, så det har nok bodd folk der lenge. Litt etter vikingtiden, i 1342, er det skrevet om Sonakaupangen, så kanskje det var handelsplass i Som i vikingtiden også?

Sikkert er det at Son ligger fint til ved Viken som Oslofjorden het før i tiden. Der kunne man se stolte skip seile eller ro forbi med handelsvarer og kanskje røvergods. Det er mange som mener at ordet viking betyr "en person som kom fra Viken".

Her kan du se hvordan de seiler vikingskip i Lofoten. Det er ikke så lett! Men vikingene var gode sjøfolk og rodde og seilte skipene sine over hav og elver, og noen ganger bar de skipene over land. Over hele Europa reiste de, over halve Russland og helt til Amerika! Til og med langs elver langt inn i Tyskland og Frankrike reiste de, der hvor Fenja og jeg skal reise på torsdag. Tror du vi finner noen spor etter vikingene, Fenja?

Fiskebildet er lånt fra Eksportutvalget for fisk. Vikingskipene og kartet med vikingenes reisemål er fra Wikipedia og det flotte frimerket er fra Færøyene.

Fenja og Menja i midten av verden

2011-03-14T10:31:00.000-07:00

- Hvor er midt i verden? Spurte Menja. For vi skulle til Garder i dag. Og i Garder har vellet gitt ut en historie- bok som heter "Garder - den frodige bygda midt i verden". - Det er iallefall langt fra Fenrisulven på verdens ende, sa jeg beroligende til henne. Da ble hun glad.

I vikingtida trodde mange at det var gudene som bodde midt i verden. De kalte gudenes sted for Åsgard. Der hvor menneskene bodde, kalte de Midtgard. - Men er ikke Midgard midt i verden da, spurte Menja, da jeg fortalte henne det. - Det høres jo iallefall sånn ut på navnet? Jeg sa at jeg visste ikke helt, og at det måtte vi huske å spørre Grotte om en gang. Men nå måtte vi lete etter Garder.

Det var faktisk ikke noe vanskelig å finne midten av verden. Først fant vi et skilt der det stod "Garderveien". Så så vi en skole.Vi skjønte fort at vi var kommet til rett plass, da vi så skiltet på den hvite skolebygningen:

Midt i verden er barna glade i skolen sin! Ingen tvil.

Etter at vi hadde møtt Ruth Dyste Nordheim og Tone Pedersen på lærerværelset, så ble vi glade i Garder vi også. For se hva vi fikk:

- Ummmm - deilige kaker! Jublet Menja. Nå skjønte vi at i Vestby kommune er det mange flinke kakebakere. Tone er nok en av de flinkeste.

- Nå føler jeg meg temmelig tykk og frodig jeg også, sa jeg og klappet meg på magen da jeg hadde spist meg stappmett. - Like frodig som hele Garder-bygda!

Vi ble veldig mette og dyktig dovne. Men snart var det på tide å gå over i det gule huset der vi skulle spille forestillingen vår. Vi fikk heldigvis hjelp til å bære tingene våre. Så rigget vi oss opp og ventet på at alle barna fra 1 - 4 klasse skulle komme å se på oss.

Mens vi spilte teater, så skjedde det noe vi ikke hadde regnet med: Plutselig dukket det opp et tv-team med røde jakker og digert fjernsynskamera. De kom akkurat da Ymer holdt på skremme barna. Men det så ikke ut som hverken barna eller tv-teamet ble skremt. Det er tydeligvis tøffe folk i midten av verden!!

- Vi visste at vi skulle til midten av verden, men ikke at vi skulle havne midt i en TV i dag, lo Menja fornøyd da vi dro avgårde etter at vi hadde pakket sammen. Sånn er det å være oss. Vi har det ikke akkurat kjedelig, heldigvis. Hver dag har sine overraskelser for Fenja og Menja!

Garder med gjerder

2011-03-14T09:59:00.000-07:00

I dag på månedagen mandag var vi på Garder skole. Før, på norrønt mål, het det visst Garðar, fra garð som betyr gjerde. Garder betyr "inngjerdede jordstykker" eller rett og slett "gårder", sier leksikon.

Jeg så ingen sånne plankegjerder, skigarder, på Garder. Men skigarder har det nok vært på Garder, for sånne gjerder har folk brukt for å holde husdyr på plass, kanskje helt fra steinalderen. Og på Garder har det visst bodd folk like lenge som det har vært skigarder! På den tiden det var vikinger på Garder, for 1000 år siden, var det kanskje sånn som på bildet, med skigard og langhus?

På Gadere var det flinke barn. De kunne masse om steinalderen og spurte kloke spørsmål om mange ting, blant annet om hvordan vikingene laget sverd og redskaper av jern. Fenja og jeg er jo ikke så veldig gode smeder akkurat, så derfor må vår gode venn Arne Juksemage fortelle om akkurat det.

Så hvis du klikker her FRA MALM I MYR TIL JERN I SLIR finner du Arnes forklaring og noen bilder som forteller mye om hvordan vikingene laget jern. Da skjønner dere nok mer om hvordan de lagde sverdene sine. Og at det var en svær jobb!

Forresten - vikingene lagde andre ting av jern som var mye vikitigere enn sverd. De lagde øks til å hugge trør med, sigd til å skjære kornet med, spade og ard eller plog med jernbeslag som kunne pløye og grave dypt i jorda. Alle disse redskapene gjorde det lettere å rydde jorda og bygge nye gårder, og mye lettere å skaffe nok mat så alle ble mette. Jeg syns ihvertfall at spader er bedre enn sverd.

Øverst er det bilde av langhuset på Lofotr med skigard foran, hvor Fenja og jeg skal til sommeren. Så er det Arne Juksemage. Under der er det vikingsverd fra Bergen. Og helt nederst er det en bronsealdermann som pløyer med to okser foran arden.

Om kvern, korn, kaker og kloke hoder ..... i Vestby!

2011-03-10T10:54:00.000-08:00

Ser dere at dette er trollkverna vår, Grotte? Den kan skimtes så vidt, selv om den er pakket inn. Vi er så glade i den, Menja og jeg. Vår flotte granat-glimmer-skifer-hånd-kvern er tung å bære ( det vet alle som har sett forestillingen vår!) men den er det fineste vi har. For det er jo den vi maler alle historiene våre ut av. Og det er den som svarer på alle spørsmål vi lurer på. Og en ting til: Det er jo den vi kan male korn på også, korn som blir til mel og som vi kan bake brød og deilige kaker av. Som jeg sier til Menja: - Uten mat og drikke, duger helten ikke!

Her ser dere mel som er malt på grottekverna vår. Det er byggmel . For det er nemlig byggkorn Menja og jeg kverner i kvernen vår. Akkurat sånt korn som vikingene dyrket mye av. Mange av 1. og 2.klassingene på Vestby barneskole smakte på Grottes byggmel i dag, og jeg tror de likte det.

Men Menja og jeg spiste ikke mel i dag. For på skolen fikk vi både kaffe og kjempegode kaker. Det var litt av en overraskelse!

- Jeg lurer på om de er laget av byggmel? Sa Menja da hun skulle smake på kakene.

Vi kjente fort at de ikke var laget av byggmel. Men det gjorde ikke noe. For det viste seg så være peppernøtter, laget av hvetemel. De smakte veldig godt, ikke sant Menja?

På Vestby barneskole koste vi oss veldig. Ikke bare med kakene, men med alle menneskene der også. Barna var skikkelig nyskjerrige. De ville så gjerne se på alle tingene som Menja og jeg brukte i forestillingen, de som vi gjemte bak teltet vårt: Kua Audhumla, Ymer og trollungene, alle gudene og musikkinstrumentene...

Her er et bilde jeg tok bak teltet etter siste forestilling. Og jeg er helt sikker på at alle som møtte oss i dag vet at på dette bildet, så titter både ravnen Munin og gudene Heimdal og Odin fram. For aldri har vi møtt elever i 1. og 2. klasse som visste mer om vikingtida enn akkurat her på Vestby!

Tors dag i Vestby

2011-03-10T04:59:00.000-08:00

Nei da, det tordnet ikke da vi var i Vestby. Det var jo torsdag, Tors dag. Og det tror jeg nok barna på Vestby skole visste fra før, for de kunne jammen mye om vikingtiden og de gamle gudene!

Men jeg kan tenke meg et det ser flott ut når Tor kommer drønnende over himmelen med Tanngrisner den tennerskjærende og Tanngnjost med de glisne tennene foran vogna, og det lyner og tordner som verst. For det er så flatt og fint i Vestby at du kan se hele himmelen på en gang.

Et par sånne bukker som Tor har kunne vært ganske greit å ha. Ikke bare fordi de kan springe over himmelen i vill fart. Nei, fordi de kan bli spist om igjen og om igjen! Hadde Fenja og jeg sånne bukker så behøvde aldri være sultne.

Tor har igrunnen mange fine ting som Fenja og jeg gjerne skulle hatt: Hammeren Mjølner som treffer alt og alltid kommer tilbake når man kaster den. Styrkebeltet Megingjord som gir kjempekrefter. Og jo strammere det er, desto sterkere blir man. Tynn rundt livet og sterk som Tor, det hadde vært noe, søster! Og så et par hansker av jern, de som kalles Járngreipr - jerngrep, eller Járnglófi - jernhanske.

Å holde noen i jerngrep - å holde dem veldig hardt fast - det kommer kanskje fra de hanskene til Tor! Og glofi ligner på hanske på engelsk - glove.

Det er rart med ord og navn, at alt liksom betyr noe. Vestby, for eksempel, betyr visst en gård med mange og gode hus som ligger i vest. Den aller første gården i Vestby het nok By. Býr het den da den ble ryddet, en gang for 2000 år siden eller mer, og býr betyr gård eller hus. Så ble gården delt i fire, en i øst, en i vest, en i nord og en i syd. Så ble det Vestbýr.
Så ble det Vestby. Er det gårder som heter Nordby og Østby og Sydby i nærheten enda? Forresten, den i syd heter nok Sundby, ikke Sydby.

Tor øverst er en Menja-tegning. Tor i midten er det John Vedde som har fotografert. Tor nederst er fra et islandsk manus Ólafur Brynjúlfsson fra 1760.

Modige Marianne på Bjørlien!

2011-03-09T12:06:00.000-08:00

Egentlig skulle overskriften vært anderledes. Hvis Menja ikke hadde blitt redd i siste sekund, hvis hun hadde gjennomført det hun planla i morges, så hadde det stått "Modige Menja på Bjørlien!" istedenfor. Men sånn ble det ikke. Menja turte ikke å legge armen sin i Fenirsulvens gap likevel, og derfor måtte "Modige Marianne" gjøre det. Hun er en av lærerne på Bjørlien skole, og hele 1. og 2.klasse klappet og jublet for henne fordi hun var så modig.

- Det var bare fordi at hun hadde bjørnepels, sa Menja etterpå. Hun mente visst at hvis hun også hadde hatt bjørnepels, så hadde hun turt det hun også.

- Jeg vet ikke helt om jeg er så sikker på det, sa jeg til Menja.. - Og er vi egentlig helt sikre på at det er bjørnepels Marianne har på seg?

Menja var helt sikker på at det var bjørnepels: - Husker du ikke at gudene samlet inn bjørnens redsel da smeden i Svartalvheim skulle lage troll-lenken til Fenris? Det betyr jo at bjørner ikke er redde. Når Marianne har på seg bjørnepels, så er det ikke det minste rart at hun ikke er redd, sa Menja og var sur fordi hun ikke hadde like fin pels selv.

Her ser dere en tegning som Menja har tegnet av en skikkelig redd bjørn, en bjørn fra den tiden da gudene ennå ikke hadde samlet inn bjørnenes redsel. Er ikke Menja flink til å tegne? For å muntre henne opp litt, så minnet jeg henne på at mange av barna på Bjørlien skole sa at hun var ekstra flink til nettopp det. Og så syntes de at hun var veldig morsom. - Hva gjør det vel at du ikke er "Modige Menja" når du er min "Morsomme Male Menja" , sa jeg til henne. Da ble hun glad igjen, heldigvis!

Så pakket vi hengeren vår og dro videre på vår vei mot nye eventyr. Hva som venter oss, vet ingen, men jeg tror det blir mye morro! Og da får det ikke hjelpe at det kan bli noen skumle ting også, - vi skal nok klare det, selv uten bjørnepels!

Odins dag på Bjørlien

2011-03-09T11:40:00.000-08:00

Hjelp! Jeg greier ikke å finne ut av hva navnet Bjørlien betyr. Kan det komme av bjórr som betyr bever? Eller bjár som betyr bær?

Og Pepperstad som ligger like ved, kan det komme fra Piprastaðir? Er det kanskje et sted med en bekk som renner og skjelver, eller er det et sted hvor det bodde en musikant, en fløytespiller? Og bodde det folk der i vikingtiden? Hadde de hus? Og hester? Hjelp!

Uansett, det var hyggelig på Bjørlien! Og det var veldig flinke barn der. De visste med en gang hvem det var da Odin den enøyde kom opp, og mye annet også. Og det passet jo bra, siden det var onsdag, Odins dag.

Mon tro om de visste om hesten til Odin? Den som heter Sleipner og er sønn av den digre svarte jotunhesten Svadilfare. Og har en mamma som er mann, nemlig luringen Loke.

Sleipner er grå og glatt, nesten sleip, og har åtte bein. Den er raskest av alle hester i alle de ni verdnene, raskere enn vinden!

Den kan ri over land og vann og gjennom luften og det er bare Odin som greier å ri den. Det sies at den har trolldomsruner på tennene!

Jeg lurer på hva slags runer det er. Jeg skulle jeg gjerne hatt sånne på tennene mine, så jeg kunne kommet meg omkring i en fart!

Øverst Odin fra forestillingen vår i Frankrike, så Odin tegnet av W. G. Collingwood, 1908 og nederst Odin fra et islandsk manuskript ca 1760.

Tyrs dag på Veståsen

2011-03-08T07:02:00.001-08:00

I dag på Tyrs dag tirsdag var vi på Veståsen skole i Gjerdrum. Veståsen - det må vel bety den åsen som ligger i vest?
Det er nok en sånn ås som Vestre står på. Han er den ene av de fire dvergene som holder skallen til Ymer oppe - den som gudene brukte til å lage himmelhvelvingen av da de drepte Ymer. De andre dvergene heter Nordre, Søndre og Østre - en i hvert verdenshjørne - nord, syd, øst og vest.

Dvergene var flinke smeder, i hvertfall de som bodde i Svartalvheim. De smidde alle skattene til gudene.

Og så smidde de jo Gleipne, den lenken som bandt Fenrisulven. Gleipne var tynn som en silketråd, sterk som stål og nesten usynlig.

Den ble laget av slikt som ikke fins mer: Dameskjegg, lyden av katteposter, fjellrøtter, bjørneredsel, fuglespytt og fiskepust.

Jeg tenker det ble brukt i Gleipne ,alt sammen både skjegget og trampingen og røttene og redselen og spyttet og pusten. Jeg har ihvertfall ikke sett noe av det på en stund.

Vestråsen skole er like ved almenningene på Raumariket, det eldgamle navnet på Romerike hvor raumerne bodde i vikingtiden. I almenningen går kuer og sauer fritt på beite om sommeren. Det gammelnorske ordet almenningr kommer fra almennr og betyr alle menn. Det var nok derfor Audhumla ble ganske yr i dag. Og det godt å være ved en almenning på Tyrs dag, for Tyr var gud for krig - og kuer. Heldigvis at han turte å legge armen sin i gapet på Fenris, ellers hadde det kanskje gått galt. Så nå står Fenris bundet på en holme i sjøen Amsvartner, til evig tid!

Dvergen som smir skatter til gudene er tegnet av E. Boyd Smith i 1902. Fenris som blir bundet er tegnet av Dorothy Hardy i 1909. Tyr er fra et islandsk manuskript fra attenhundretallet.

Gjerdrum, hjem med gjerde

2011-03-08T07:01:00.001-08:00

I går lærte jeg mye: Jeg lærte at Gjerdrum betyr "heimen med gjerde rund" at det kommer fra en gammel gård som het Gjeri. Gerðarin sa de visst i vikingtiden. "Enga ved grenseelva" kan det kanskje også bety?

Den elva er kanskje Gjermåa? Og det gjerdet som er i kommunevåpenet er nok en skigard.

Sånne skigarder har folk brukt helt fra steinalderen. Så Gjerdi-gården er nok gammel. Det bodde sikkert noen der i vikingtiden. Og kanskje lenge før også, for det er funnet saker i jorda som er helt fra steinalderen! Det er gravrøyser fra bronsealderen og mange gravhauger fra jernalderen i Gjerdrum.

Fenja fortalte at senteret i Gjerdrum kommune heter Ask. Så jeg tenker nok at folk i Gjerdrum har god oversikt over hvordan sommeren blir. De kan bare gå ut og se på trær og se om det er eik eller ask som får blader først om våren. Kommer eik før ask blir det plask, kommer ask før eik blir det stik.
Tenk å ha et kommunesenter oppkalt etter selveste Yggdrasil, verdenstreet med krone i himmelen og røtter under jorda. Fenja tror at jeg liker Ratatosk, det vesle ekornet som farer opp og ned i Yggdrasil med sladder og vondord. Men jeg er da ikke sånn?

Hvis jeg kunne velge ville jeg vært hauken Verfolne som får sitte helt i toppen mellom øynene på en ørn! Eller kanskje den skumle ormen Nidhogg som gnager på roten i Nivilheim. For da trengte jeg ikke være redd for noe! Og ihvertfall ikke ormer.

Finn Stokker har designet kommunevåpenet.
Asken er fra Prof. Dr. Otto Wilhelm Thomé: Flora von Deutschland, Österreich und der Schweiz 1885.
Nidhogg er fra Yggdrasilfrisen som henger på Rådhuset i Oslo og er skåret i tre av Dagfinn Werenskiold.

Skolen vest i åsen...

2011-03-08T05:22:00.000-08:00

På Veståsen skole var det først noen veldig blide barn som møtte oss. Var dette kulturvertene, mon tro? Nei, for kulturvertene var ute og gikk på ski denne dagen. Så barna som møtte oss var ikke ordentlige barn. De var malt på veggen utenfor gymsalen der vi skulle spille forestillingen vår.

Det var så fint malt, at jeg nesten skulle tro det var Male-Menja som hadde gjort det. Men Menja og jeg hadde jo ikke vært der før, så det var nok ikke henne.

På Veståsen skulle vi spille en forestilling for 1. og 2 klasse - samtidig. Men da vi skulle starte, så var det ikke bare kulturvertene som hadde forduftet. Det var ingen 2.klassinger i gymsalen heller. Heldigvis var det mange 1.klassinger på plass som publikum, så vi hadde noen å spille for. De lo og koste seg og svarte riktig på spørsmålene mine om Ymer og hadde mange vanskelige spørsmål som Menja og jeg måtte svare på til slutt. Menja fortalte dem at buksa mi var blå fordi stoffet var farget i tiss ( urin), og det syntes jeg var litt flaut. Men er det så mye bedre å ha en rød bukse farget av ekle, kravlete lus? For det har Menja. Vikingene måtte bruke det de hadde i naturen når de skulle farge ull og stoffer til klær, tepper og seil. Og jeg synes de var ganske oppfinnsomme. For tenk bare å komme på å prøve å farge noe i tiss.... Potteblått, kaller noen den fargen som det blir da.

Vi var litt lei oss da vi reiste hjem igjen. For det viste seg at 2.klassingene ikke var forsvunnet. De hadde bare trodd at vi skulle spille forestilling for dem seinere på dagen. Så alt var en misforståelse. Vi får håpe vi får møte dem en annen gang, ikke sant Menja?

Ask så Ask på Ask

2011-03-07T07:46:00.000-08:00

I dag så eleven Ask trestammen Ask på tettstedet Ask i Gjerdrum kommune. For der var jeg og Menja i dag med askestammen vår og alle de andre rare tingene vi pleier å ha med oss. På Ask, i Gjerdrum kommune, der barna går på denne skolen:

- Så rart, sa Menja da vi kom inn i skolegården. - Det er ikke et eneste aske-tre her! Hun hadde nesten rett i det, men ikke helt. For se på skoleskiltet. Der ser iallefall jeg et tre. Det er sikkert en ask, tenkte jeg, men jeg glemte å spørre Kjersti kulturkontakt om det. Hun viste oss nemlig gymsalen der vi skulle spille forestillingen vår. Og da ble det så mye bæring og sjauing og rigging at vi glemte å lete etter aske-trær, både Menja og jeg.

Men midt i forestillingen kom jeg på det igjen. For da vi viste frem to tørre trær og ville ha elevene i 1. og 2. klassse til å fortelle oss hva de gamle gudene lagde av dem, så gjettet barna fra Ask det med en gang. Og en av elevene fortalte til og med at han het Ask, også, akkurat sånn som det første mennesket som gudene laget av en aske-stamme.

Vikingene var veldig glade i aske-trær. De fortalte hverandre ofte om det store aske-treet i Åsgård, hos gudene. Det treet ble kallt for Yggdrasil, eller Lærad.

Visste dere at flere dyr holder til i det treet? Geita Heidrun spiser av bladene, og de fire hjortene Dåin, Dvalin, Dunøyr og Duratro tygger på knoppene. Øverst oppe i treet sitter en klok ørn, og mellom øynene på ørnen sitter en hauk som het Verfolne. Noen ganger forteller jeg om det til Menja. Men da må jeg passe meg og ikke nevne den ekle ormen Nidhogg som ligger og gnager på treets rot. Menja er litt redd for ormer. Men hun liker veldig godt ekornet Ratatosk - han som løper opp og ned langs stammen med beskjeder mellom dyrene i treet!

Vikingsti 2

2011-02-18T06:24:00.000-08:00

I begynnelsen var verden

bare et hull,
et stort tomt gap.

På den ene siden:
Is og frost.
På den andre siden:
Gnister og ild.

Men så, midt i hullet,
ble noe levende:
en kjempediger ...

Jeg sier ikke mer.